Kafé Brasil

I går oppdaga eg ein ny kafé. Det er ikkje ofte. Eg er jo ikkje så ofte på kafé, og når eg går på kafé, så blir det gjerne den same som forrige gang. Men ikkje i går. Etter litt trasking i Bergens gater med min kjære, var vi trøtte, våte og litt kalde og trengte en liten pause. Eg hadde hørt om kafeen før, for Benedikte har prata om den til meg. Café Brasil. (En kafé driven av frivillige, der pengane går til gatebarnprosjektet til Gregory Smith i Brasil, Kolibri- Children at risk foundation). Men eg har aldri vore der.

Då vi plutselig stod utenfor kafeen og såg inn, såg det ikkje heilt innbydande ut, men så såg vi eit smil og ei hand som vinka oss inn, og dermed var kafédestinasjonen bestemt.

Inne var det mykje meir koseleg enn ute i gata, som er prega av vegarbeid for tida. Små bord, med gode stoler som var måla i ulike varme fargar. Ein sofakrok var det også der. Og menneska var trivelege og slo gjerne av ein prat. I tillegg til at ein kan kjøpe kaffi i ulike variasjoner til ein meir hyggeleg pris enn på kommersielle kafeer, kan ein også tømme lommeboka ved å kjøpe smykker, vesker, klær, hengekøye, dukker, notatbøker, malerier m.m, alt laga av barn i Brasil. Eg og Einar likte spesielt godt fleire av bileta som hang på eine veggen og blei mektig imponert, då vi såg alderen på kunstnarane.

Då vi hadde drukke kaffien vår, drøymt oss vekk til ulike bryllupsreisedestinasjonar og prata litt med andre på kaffene, bar turen ut i lørdagsregnet igjen. Mykje meir nøgde enn vi var ein time tidlegare.

Smakebit fra Barcelona

Eg er heime igjen etter fem dager i Barcelona. For andre gang besøkte eg denne fantastiske byen. Også denne gangen som skoletur og også denne gangen med samme lærer. Det gjorde jo at forventningene var høye og de ble innfridd. Programmet var godt planlagt og godt gjennomført. No har eg vært heime i ett døgn og har allerede begynt å drømme om neste tur til denne spennende storbyen, på tross av at beina fremdeles verker etter milevis med trasking, og lommeboka sulter etter påfyll. 

Et knøttlite bildeutvalg fra turen:

Eg snubla over et spennende antikvitetsmarked. Kom i snakk med en av selgerne. Hyggelig kar. Han ville selge meg et gammelt gammelt kamera. Et sånt et med teppe som fotografen må gjømme seg under. Hadde jo vært artig å prøve et sånt... 

Barcelona Head av Roy Lichtenstein. En fascinerende og stilig skulptur som ble bygget til OL i Barcelona i 1992. Hele Barcelona ble pusset opp til lekene, noe som har vært veldig positivt for byen. 

Det ble mye titting og nye ting å se for de fleste. Eg vil tørre å påstå at alle vil finne noe å bli fascinert av i Barcelona.

Den berømte og populære øglen i Park Guell. Hele parken er tegnet av arkitekten Gaudi, som har satt sitt preg på store deler av byen. Brostein, gatelykter og hus både her og der, for ikkje å snakke om La Sagrada Familia.

Kristine og Borghild på verdens lengste benk i Park Guell.


Inne i den gotiske katedralen.

Kristine i en av gatene rundt katedralen.

I sensommertidlighøstsol på taket av Casa Mila. Et av byggene til Gaudi.

På tapasbar. 

Detalj fra taket på Casa Mila

Eg og Astri med nye hatter. 

På det store markedet er det utrolig mye fascinerende å ta bilder av. Alt fra sjokolade til reker som ligger og spreller i isbiter. 

I går ble min kjære Einar 25 år. Hurra for han!

Vi feira med høsten på Løvstakken. En fantastisk høstdag på fjellet.

Vi fortsatte dagen med show på Ole Bull scene. Der lo vi oss nesten i hjel av Rune Andersen og Espen Beranek Holm som hjalp oss med å spare flere tusen kroner ved å gi oss de mest populære musikalene fra London på fem minutter. I tillegg fikk vi se utallige imitasjoner av diverse kjendiser og en egen liten Varg Veum-krim.

Perge

Vi ankom Aksu (et lite sted utenfor Antalya) ganske tidlig. Derfra skulle vi gå 2 km for å komme til ruinbyen Perge, som har røtter langt tilbake, til sånn ca 3000 år før Kristus. Men før vi rakk å komme mer enn 200 meter mot målet stoppet en bil. Føreren åpnet døren og vinket oss inn. Han sa ikkje et ord, men var ganske bestemt i sit kroppsspråk, så vi tok imot tilbudet. 2 km for spreke nordmenn er jo ingen sak, men når sola steiker og luftfuktigheten er på 73 %, så er det i grunnen ganske deilig å ta imot hjelp fra sjenerøse tyrkere. Mannen som kjørte oss sa ikkje et ord hele veien, og vi gjorde som han, men brøt stillheten med et Thank you very much, då han stoppa bilen og slapp oss av ved inngangen til ruinbyen.

Etter episoden i går med mannen som måtte vite kor vi kom fra... så måtte vi jo legge oss strake ut i solsteiken då vi kom tilbake til Antalya. Det er ingen sandstrand vi har til rådighet, men en rullesteinstrand. Ganske praktisk egentlig, for man blir ikkje sandete etter å ha klatta på et tjukt lag med solkrem. I tillegg er det jo så mange fine steiner en kan bli fascinert av.

Konsert

I går var eg på konsert med Hanne Vatnøy og band for andre gang. Det var minst like bra som sist, om ikkje bedre. Denne gangen kunne vi høre det kulaste instrumentet bedre, nemleg marimbaen til Endre. I går spelte ho også nokre nye låtar. Ein eg likte godt var den ho kalte Truth and rumour eller noko i den duren. Gler meg til ho kjem med plate.

Ta ein lytt på urørt. Der kan du også laste ned tre av låtane.

Bergenstoget plyndret inatt

I 1923 gav Nordahl Grieg og Nils Lie grunnlaget for vår lange tradisjon med påskekrim ved å gi ut boken Bergenstoget plyndret inatt. Noen år senere, 1928, ble boken filmatisert. Det var et stort filmprosjekt som resulterte i en flott stumfilm med samme tittel som boka.

I kveld ble denne filmen vist på togstasjonen her i Bergen. Det var fullt på perrongen foran lerretet, tross kaldt vær.

Filmen er nå gitt ut på DVD med restaurerte og nyredigerte mellomtekster på norsk. Det var virkelig en flott, men kald filmopplevelse.

Stumfilm er nemlig utrolig artig. Det er fascinerende hvor mye som kan sies med overdrevne teatralske kroppsbevegelser og få ord på mellomtekstene.

Festspill og OiOi-festival

Det er fest i Bergen!

Festspillene byr på mange flotte opplevelser i bykjernen. 

Eg og Einar fikk med oss en flott konsert på bryggen forrige fredag. Du kan se et lite filmklipp fra den på heimesida mi. Under Blogg.

God Pinse!

Avslappende Palmehelg

Då er det endelig påskeferie. Eg har tatt turen over fjellet, til storbyen Oslo. Togturen var avslappende og fin og stasjonene underveis ble annonsert den ene etter den andre og med små kommentarer til. "Neste stasjon er Geilo. Avstigning på høyre side. Da ønsker vi skituristene God påske!" Men da vi kom til Oslo, då var det andre boller. Meldingen over høytaleren oppfordret ikkje til avslappet feriestemning, snarere tvert i mot: "Da kommer vi om noen minutter inn på Oslo sentralbanestasjon. Husk å få med dere alle einendeler og pass godt på de når dere går av toget og i Oslo generelt. Her er det mye tyveri." Og dermed var den gode avslappede følelsen min over. Den var heldigvis ikkje tapt for alltid. Hos Hanne og Eilef og lille Nathaniel var det enkelt å finne den igjen. 

I dag har vi hatt søndagstur til Operaen. Artig. Eg er imponert over kor fint bygget faktisk er. 

Vel tilbake i leiligheten, etter en god middag, gikk den nybakte mammaen og la seg. Pappen jobbet med oppgave og eg passet på lille Nathaniel. Det er avslappende det, å sitte i en god stol med en sovende baby på magen. 

Statistisk sentralbyrå

Eg har siste halvtimen prata i telefonen med en hyggelig dame fra SSB (statistisk sentralbyrå). Eg blei i sommer trekt ut fra Norges befolkning til å være med i folkehelseundersøkelsen 2008. Så i dag var tiden for å legge ut om min helsetilstand og mat- og treningsvaner. 

Noen av spørsmålene føles veldig absurde:

Først spør de: "benytter du deg av kulturtilbud som kino, teater, kunstutstillinger o.l?"

Eg svarer som sant er at, ja, det gjør eg. Deretter kommer spørsmålet om eg skulle ønske eg kunne gjøre mer av det. 

Hm, eg tenker som så at eg skal gå sjukt masse på kino, teater o.l før eg ikkje har lyst å gjøre mer av det. Det samme gjelder de andre tingen der spørsmålsinnholdet var noen lunde det samme bare at det gjaldt trening, frivillig arbeid, besøke venner, spise ute osv. Eg svarte ja på alt, bortsett fra frivillig arbeid. Eg må nok innrømme at eg syns det er nok med to styreverv og et landsstyreverv. Det holder, og om eg hadde hatt mer tid å rutte med, så ville eg nok heller brukt den på venner, kjæreste, hobbyer, osv. 

No skal eg bruke mer enn ti minutter på moderat fysisk aktivitet, som gjør at eg puster litt tyngre enn normalt. (Det var vanskelig å anslå kor mye tid eg brukte på det i uken). Eg skal vaske rommet mitt, og siden eg ikkje har vaskekost, blir eg liggende på kne i kriker og kroker. "Hvor er du Askepott?"

Uma

UMA er en intens forestilling om hvordan en dans blir til, signert den anerkjente koreografen Örjan Andersson. I rammen av et mytisk naturlandskap visualiseres den koreografiske skapelsesprosessen, en reise som utvikler seg fra en dansebevegelse til en medrivende suggesjon av visuell magi og faunisk fabel.

I denne magiske verdenen tilbrakte eg en time i kveld. Det var en stor opplevelse. Rett og slett nydelig og fantastisk å se på og være en del av. 

Kordan havnet eg på Carte Blanche en fredagskveld? Eg må vel innrømme at eg ikkje hadde klart å havne der heilt av meg sjølv, slik ståa er for tida. Det var Lena som ordnet dette. Billettene var kjøpt for nesten 2 måneder siden. Siden eg ikkje har skrevet det ned i kalenderen min, så har eg glemt å glede meg til det. Litt kjipt, for det hadde vært noe å glede seg til. Sjølv om eg ikkje gleda meg meir enn 2 dager sånn halvvegs, så var det som sagt en fabelaktig opplevelse. 

Eg får lyst til å bli danser. 

Lysten går nok over...på sikt. 

WT-internasjonale filmfestival

I går var eg på WT-internasjonale filmfestival på Os. De har ti års jubileum i år. Og eg fant ut at det var på tide å stikke innom den tøffeste fimlfestivalen i verden. Eg har jo sjølv hatt film vist på festivalen, men det var først i år at det passet seg å være innom festivalen sjølv.

Filmen eg såg i går var det Heidrun som hadde plukket ut. Outlander. En hollywoodfilm, der handlingen var lagt til Norge i år 907 e.kr. Det handlet om norske vikinger og monster og romvesen, eller noe i den dur. Det var en spennende film, som kommer på norske kinoer etter jul.

Om du ikkje har noe annet å gjøre i helgen, kan eg nabefale å ta en tur innom Fjellheim på Os og se en film. Ta en titt her om du skulle være interessert. Så kan eg jo også nevne at alt er gratis.

Ekstremsport

Det snødde i dag morges (og en del utover dagen også), men eg, sprek som eg er blitt, trosset snøføyk og kulde og glatte veger og satte meg på sykkelen. Det var reine ekstremsportprosjektet. Det skal nok ikkje så mykje til for at eg kan kalle noe ekstremsport... Uansett, eg suste avgårde og bak meg hadde eg en utålmodig bil. Plutselig heilt ut av det blå, fikk eg et snøfnugg i øye. Å nei, å nei! Eg såg ingenting på høgre øye! Sykkelen suste mot et farlig kryss og eg var halvt blind! Eg oppdaga fort at snøfnugg på øye ikkje er like kjipt som flue på øye, for snøfnugget smelta vekk ganske fort. Dermed kunne eg se igjen. Phu! Eg sykla vidare og kom til et overgangsfelt. Eg gjorde meg klar til å hoppe av sykkelen og spasere grasiøst over vegen. Eg pleier å gjøre det i fart. Til opplysning, så er ikkje det så lurt å gjøre når det er glatt ute. Eg hoppet galant av sykkelen, som eg pleier, og så landet eg som eg pleier, men så sklei eg som eg ikkje pleier. En flott armbevegelse og et elegant spark ut i luften var resultatet, og eg trur og håper det var til underholdning for sjåførene på veg til jobb. 

Tross snøfnugg på øye og en stygg sklitakling fra fortauet sin side, kom eg meg trygt fram til Paradis i dag igjen. Eg trudde eg var ferdig med ekstremsport for dagen, men fant fort ut at det å dra til Bergen med en skoleklasse som eneste lærer, kan kalles ekstremsport det også. Heldigvis var vi 3 voksne per klasse i dag. 2 klasser. Dermed blei det en veldig kjekk opplevelse. Akvariet i Bergen ble invadert av nysgjerrige fjerdeklassinger og studenter og lærere.

La den rette komme inn

Det regna i går. Om du befant deg på vestlandet nærmere bestemt Bergen, så kan du ikkje ha gått glipp av det. (Trur det regna ganske mange andre steder også i går...) Det regna så mykje at om eg kunne unngått det, så trur eg at eg hadde valgt å vere inne heile dagen, men eg måtte ut. Eg og Einar hadde planer for dagen. Vi har nemlig vært sammen i 1 1/2 år og 1 dag i dag.

Vi hadde kjøpt kinobilletter til en film som heter La den rette komme inn. De som følger trofast med på bloggen husker kanskje at eg for en stund siden skrev et innlegg om boken denne filmen er basert på. For alle andre så er det bare å klikke her så kan dere lese innlegget for første gang, eller friske opp minnet litt.

Tross regnet, og egentlig litt på grunn av det, så tok eg og Einar beina fatt til byn. Vi har prata lenge om å ta turen til Regnhytten langs Store Lungegården en dag det skikkelig regner. Og det gjorde det i går... Så vi traska i veg. Det var bare så vidt vi ikkje blei spylt ned av fleire biler på vegen, men eg trur ikkje det hadde gjort så stor forskjell på kor våte vi blei, for som du kanskje fikk med deg i går, så regna det skikkelig. Då vi kom til Regnhytten var det ikkje skikkelig sus i den, siden rennene var delvis tettet av høstblader, men vi fikk et visst inntrykk.

Endelig fremme på kinoen kunne vi vrenge av oss de klissvåte regnklærne og synke ned i kinosetet. Filmen begynte med en fantastisk stillhet og snø som dalte. Dessverre fikk vi ikkje med oss stillheten. Bak oss satt nemlig en rad med ungdommer som sikkert hadde valgt filmen litt uten å vite ka de gikk til. De prata høglytt gjennom heile begynnelsen, og då første stemme kom ut av høgtalerne, utbørt en av de: "Begynner det no?". Då hadde filmen vært i gang i 4 minutter (ca) og flere irriterte kinogjengere hadde prøvd å hysje på de allerede. Då de fremdeles ikkje slutta å prate, var det en som snudde seg og sa høgt: "Kan dåke holde kjeft no. Vi prøver å se en film her!" En skulle tro det ville gjøre susen. Og det gjorde det for så vidt, men bare en liten stund.

Eg mistenker kinopraterne på bakerste rad å ha valgt filmen pga vampyrer og blod, og at "det er sikkert dritkult!" Og om du vil se filmen pga at du er glad i Buffy, så velger du definitivt feil film. Filmen handler om møtet mellom vampyren Eli og mobbeofferet Oskar. Det er, tross litt gufne scener med blod og drap, en fin og varm film om møtet mellom "mennesker" og deiras dilemmaer. Om man ikkje har lest boken på forhånd tror eg det kan vere noe en ikkje forstår i filmen. Men det kan jo hende eg undervurderer folk no.

En ekte helaften

Tittelen på kveldens utskeielse var Til Elise?, og det var Ingrid Bjørnov vi betalte for å se. Eg, Mari, Karoline og Kristine var vel de yngste i salen, og fra oss og opp til de andre var det et ganske stort aldershopp. Det var tydelig at forestillingen var stilet til en litt annen generasjon enn vår, for det var en del referanser eg ikkje forstod. Eg har for eksempel aldri hørt om Gilbert O'Sullivan. Men eg kan le med, og det gjorde eg. Dessuten var det ikkje alt som refererte til musikk fra 70-tallet og gamle kjenningsmelodier som eg aldri har hørt om. Tre nøtter til Askepott, Mozart, Beethoven og Operahuset kjenner eg til, og det var meir.... mykje meir. Eg smilte og lo så det svei i kjevemuskulaturen, og eg gjekk ikkje ut av Ole Bull scene som mindre fan av Ingrid Bjørnov enn eg var fra før, nei. Det var rett og slett skikkelig bra.

Utenfor ble vi stående og diskutere ka for en mental alder vi egentlig har. Samtidig kom vi også frem til at noe av humoren ikkje kunne være direkte retta mot vår foreldregenerasjon...

Opera og is

I går kveld var eg på min første operaforestilling. Dido og Aeneas av Henry Purcell. Det var musikklinja ved høgskulen som satt den opp på Avdeling for lærerutdanning på Landås. Aulaen var stappfull og dessverre var nok ikkje ventilasjonssystemet satt i gang, for temperaturen var høg og luften var så tung at eg begynte å lure på om det var mer oksygen igjen etter kvart. På tross av det, så var det en flott forestilling. Eg blei også imponert over kostymene som de ved musikklinja har sydd sjølv. Kristi har hatt en finger med i spillet på mange av kjolene, og ho hadde også den finaste kjolen av alle på scena.

Etter en flott kulturopplevelse stakk vi innom butikken på veg heim. Der snubla vi over is på halv pris, og kunne ikkje la sjansen gå fra oss etter nesten 2 timer i en gloheit aula. Det regna litt og bladene falt fra trærne, men is er godt året rundt. Sjølv om det ikkje er så sunt.