Høst

På tide å gå til innkjøp av tett regnjakke.

Endelig fikk støvsugeren overskudd til litt støvsuging.

Sommerprikker på høstvisitt

Studentbyen Bergen

Byen kryr av nye studenter. Studenter i 70-tallsklær, piratkostymer, supermanndrakt og studenter i vanlige klær som bare avsløres av en tung pose fra Studia. Eg kan ikkje si at eg savner fadderuken og eksamenspresset. Likevel er det med et visst vemod at eg i dag har lagt studentlivet bak meg. Arbeidslivet ligger foran og studielivet bak. Sånn er det.

I går ble min kjære Einar 25 år. Hurra for han!

Vi feira med høsten på Løvstakken. En fantastisk høstdag på fjellet.

Vi fortsatte dagen med show på Ole Bull scene. Der lo vi oss nesten i hjel av Rune Andersen og Espen Beranek Holm som hjalp oss med å spare flere tusen kroner ved å gi oss de mest populære musikalene fra London på fem minutter. I tillegg fikk vi se utallige imitasjoner av diverse kjendiser og en egen liten Varg Veum-krim.

Novembergløtt

November har smøget seg inn over oss med en regnbyge på slep. Men heldigvis, i følge yr.no skal vi bare dusjes litt i dag og i morgen. Tirsdag gløtter solen frem igjen og minner oss på at vi har hatt strålende vær hele oktober! Det må vi ikke glemme i disse tider hvor svineinfluensapraten tar over for værpraten.

Kort møte

Filmer du meg? ropte han.

Han kom gående mot meg i parken.

Eg hadde stoppa med sykkelen og tok bilder av et gult tre.

Nei, da. ropte eg tilbake.

Han kom nærmere. Kom han til å virke truende? Eg såg ned i kameraet, tenkte eg skulle finne frem et bilde og vise han om han ville ha bevis for at eg ikkje hadde filma.

Han stoppa.

Har du sett kor fint det er i dag? spurte eg.

Eg tar bilder av de vakre fargene, fortsatte eg.

Han hadde sår på overleppen. Var kledd i en stor, litt skitten, svart boblejakke. Bar på en plastpose. Rufsete hår.

Han krevde ikkje å få se bildene. Han sa Ja, det er flott! Men det er også mange triste skjebner her.

Ja, nikket eg, det er det.

E' du trøtt i beina, spurte han.

Ser eg sliten ut, tenkte eg. Nei?

Å, nei. Du burde være trøtt, for du har gått rundt i tankene mine helt siden eg såg deg fra svingen der borte. Eg måtte smile. Han smilte tilbake. Tok du 'an?

Ja, eg gjorde det, smilte eg.

Du er søt, sa han og begynte å gå videre.

Ha en fin dag, sa eg.

Takk det samme, sa han.

På gyngende grunn

Plutselig lå jeg der med himmelen over meg. Svart og klar. Med en hard bakke under meg og en forbigående smerte i hoften.

Ja, man aner virkelig ikke når man plutselig får bruk for fallteknikkene fra TaeKwon-do'en.

Mørket fikk skylden for alle fallene. Både mine, Endre og Silje sine.

Fallene resulterte i flere kraftige smekk på venstre lår.

Har allerede blåmerker...

Tre steg ble rekorden. Min.

Så gav vi oss.

Når man har gått på line, så blir bakken liksom så

...kjedelig.

Høsttur

Høsten smiler i dag.

Hvit røyk svevde ut av munnen min i det eg tok mitt første åndedrett i høstluften. I den klare kalde ettermiddagen stod eg og venta noen minutter på Einar. Eg oppdaga kor fin høsten er når det ikkje regner.

Planen var å handle inn lam til middag. Men føttene ledet oss ikkje til Rema 1000 eller Rimi. Røde og blå sko sparket seg gjennom løvet ned Sydneskleiva og havna på Torgallmenningen til slutt. Vi spiste ute, Einar og eg.

Mette ruslet vi gjennom høstens skumring og snublet innom Moliere. Der unnet vi oss to konfekter hver, som vi spiste på veg heim.

Høstsmil

Det er ikkje alltid like lett å ha "ferie". Ja, eg skriv det slik, men hermeteikn.

Eg sit med eit lese-, skrive- og lærepress. Ja, for ein kan også kalle det studieveke. Eg brukte gårsdagen på diverse bildebehandlingsprogram på nett. Det kjennes ikkje som velbrukt studietid, men det er ein del av det eg skal lære. I dag er det oppgåveskriving som står for tur. Eg har opna word, laga tittel, scanna inn den samansette teksten eg skal analysere, men så sa det stopp.

SUKK

Jaja, i desse tunge "ferie"-tider er det godt at naturen smiler innimellom kraftige regnskyll.

Dag på museum

Naturhistorisk museum har eg alltid likt. Derfor er det så greit å være student, for då kan eg gå der så mye eg vil uten å betale én eneste krone for det. No er det også komt en ny utstilling om kolonitiden og Norge. Selv om det er gratis å besøke museet pleier eg å ha en anledning for å gå der. Dagens anledning var å ta følge med Dilanka fra Sri Lanka, Sherry fra Kina og Haruka fra Japan. Agnete fra Norge var også med. Eg tror nesten at eg og Agnete lot oss fascinere mer enn turistene.

Septemberslutt

September er straks over. Nettene begynner å bli lange, og kulda har satt inn

i kollektivet, men det er lenge til jul. Det er høst. Det har regnet lenge. mange dager, faktisk.

Høsten er kald og våt og grå.

og full av fine farger

-snart, håper eg.

Eventyr i peisen

Stova var kald, 14-15 grader.

stearinlysa skein og det spraka frå peisen. I to gode stoler framfor flammana sat eg og Kristi. Vi sa ikkje så mykje, for Kai Remlov stod for praten. Eller rettere sagt, han las høgt for oss frå Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón. Strikkepinnene klirra i hendene på Kristi. Stoppa av og til så Kristi kunne drikke litt kakao og nyte ein muffin.

Det kjentes ikkje så kaldt lenger, men i andre enden av stova var det framleis like kjølig. Men ikkje framfor peisen.

Då Kristi gjekk og eg sat att aleine med flammane, oppdaga eg at eg har eit eventyr i peisen.

Det var ein gong tre bukkene Bruse som skulle til seters og gjere seg feite.

På vegen dit måtte dei over ei bru. Under den brua budde det eit stort, stygt og farleg troll. Han heit eigentleg Karl Otto og likte godt blåbær, men det seier ikkje eventyret noko om.

Ein dag då trollet sat og talte vorter på venstrehanda og kjente sulten murre i magen, høyrde han plutseleg tripping frå toppen av brua.

Tripp trapp tripp trapp, sa det.

-hm, tenkte trollet, hva skal jeg gjere med det her?

Det fortsatte å trippe, så trollet måtte ta affære.

-Kven er det som trampar på brua mi! skreik trollet.

På toppen av brua fekk den minste bukken Bruse hjartet rett i halsen då han høyrde den grove røysta.

- Det er berre eg, den minste, bittelille, bukken Bruse som skal til seters for å ete, stemmen til bukken skalv.

- Jaha! No kjem og et deg, sa trollet.

Dei prata litt og de veit korleis det gjekk. Den minste bukken Bruse lurte trollet til å la han gå. Igjen sat trollet, som vi veit heiter Karl Otto, med sulten gnagande i magen.

Ikkje lenge etter høyrde trollet lyden igjen. Litt høgare denne gongen.

Tripp trapp tripp trapp.

Trollet hadde skjønt såpass at det var snakk om geiter som var på veg til seters, så han brølte:

- No kjem eg og tar deg!

- Kva!?! skal du ikkje spørje kven eg er først? spurte den mellomste bukken Bruse forundra?

- Nei, eg veit allereie kven du er, eg gidd ikkje gå gjennom høflegheitsfrasane denne gongen, svarte trollet.

- Nei, vel, då går eg berre vidare, for som du veit så kjem jo det ein som er større enn meg straks.

- Ikkje så snar, herr Bruse. Eg trur eg tek deg. Du ser akkurat passe ut for magen min i dag. Eg treng ikkje noko større.

Dermed tok trollet sats og kaste seg opp på brua, heiv seg over bukken Bruse og åt han i eit stort javs. Trollet blei god og mett og la seg til å sove under brua.

Litt seinare høyrde han langt inni draumane sine:

Tripp trapp tripp trapp tripp trapp tripp trapp

Så var lyden borte og etter nokre timar vakna trollet etter ein god blund og tok til å telje vorter igjen.

Snipp snapp snute så var peiseventyret ute.

Eg er heldig som har eventyr i peisen. Det kan endre seg kvar gong.

skuleveg

På veg til skulen opplever eg nye ting kvar dag.

Eine dagen forrige veke fekk eg augekontakt med ei skjor. Ho hadde hovudet på skakke. Det hadde eg også.

I dag sykla eg bak ei joggande Linda Eide. Sprek dame. Håret hoppa opp og ned, og plutselig tok vi kvar vår veg.

Ein dag fekk eg sola i fleisen.

Sensommertanker

Sommeren er snart over. De fleste er startet på studier igjen. Jeg er av de få som ennå har sommerferie. Det føles nesten som om jeg har misforstått noe informasjon og glemt å møte opp. Det kryr av nye studenter i nabolaget og høstsemesteret lurer rundt hjørnet.

Jeg savner allerede sommeren.

Jeg bruker dagene på å ferdiginnrede rommet mitt som jeg flyttet inn i i vår. Dermed fant jeg et bilde fra i fjor sommer. Selv om jeg allerede lengter etter late dager på hytten med sol, lukt av lyng og kløende ferske myggstikk, gleder jeg meg til å løpe gjennom regnet, låse meg inn hjemme og krype inn i et pledd med en kakaokopp og finne solen i felleskapet i kollektivet.

Søndagsro

Eg inviterte Mari og Monica på te i ettermiddag. Et lurt trekk for å få gjort noe som har stått på to-do-listen i nesten to uker no, nemlig å rydde og vaske. Det merkelige er at vaskekostene i huset er sporløst forsvunnet. (No skal eg innrømme at eg ikkje har vært på saka som Varg Veum, så sporene er der kanskje...) Dermed låg eg på alle fire med vaskekluten i neven og strakk meg inn i kriker og kroker og kom nesten heilt inn i kroken under senga. Eg følte meg litt som Askepott, bortsett fra at eg valgte heilt sjølv å vaske og det venta noe godt då eg var ferdig. Nemlig besøk. Gjennom regnet vandra Mari og Monica over dalen og var, ikkje uventa, søkk våte då dei kom fram. Då var det sikkert godt å få i seg litt varm te og bolle. 

Takk for besøket!

Høstmorgen

I dag begynte eg litt seinere enn vanlig. Dermed var det ikkje heilt mørkt då eg sykla mot Paradis. På vegen måtte eg stoppe opp fleire ganger for å ta inn dei vakre høstfargene, og tilfeldigvis hadde eg kamera i sekken. Og med så mange gode fotomuligheter måtte eg tenke som så: "ja, ja, eg har aldri komt for seint før...Dette kan eg ikkje la gå fra meg.Her kan du få se kor vakker Bergen var i dag morges. Nyt!

Gnagsår, gangsperr og svette

Eg har holdt ut en måned. Det har vært en lang måned med gnagsår, gangsperr og svette. Eg har levd en måned uten busskort og sykkelen har vært eneste alternativ til apostlenes hester. Det var fristende å kjøpe busskort då eg mandag begynte i praksis på Paradis skole, men eg holder ut i all slags vær. Det har til no vært både regn og vind: piskende regn og koselig regn og sint, kranglende vind. Det er ingenting som er så tungt som å sykle i motvind!

Samtidig må eg si at eg trives med den nye,( ja skal eg velge et så drastisk ord som) livstilen min. Det er deilig å sette seg på sykkelsetet (tross gnagsår) om morgenen og sykle kilometerne til Paradis med regnet piskende i ansiktet. Og det å slippe å vente på bussen er noe av det beste. Eg trenger ikkje lenger haste for å rekke bussen som likevel er for sein, nei, eg kan planlegge tida min heilt sjølv. Eg kan kose meg med forandringene i naturen mens eg suser gjennom både Christieparken og Storetveitmarken på veg til skulen. Det er fantastisk!

Opera og is

I går kveld var eg på min første operaforestilling. Dido og Aeneas av Henry Purcell. Det var musikklinja ved høgskulen som satt den opp på Avdeling for lærerutdanning på Landås. Aulaen var stappfull og dessverre var nok ikkje ventilasjonssystemet satt i gang, for temperaturen var høg og luften var så tung at eg begynte å lure på om det var mer oksygen igjen etter kvart. På tross av det, så var det en flott forestilling. Eg blei også imponert over kostymene som de ved musikklinja har sydd sjølv. Kristi har hatt en finger med i spillet på mange av kjolene, og ho hadde også den finaste kjolen av alle på scena.

Etter en flott kulturopplevelse stakk vi innom butikken på veg heim. Der snubla vi over is på halv pris, og kunne ikkje la sjansen gå fra oss etter nesten 2 timer i en gloheit aula. Det regna litt og bladene falt fra trærne, men is er godt året rundt. Sjølv om det ikkje er så sunt.

Plommehøsting

Ikkje i hardanger, men på Os. Ja, i år var begge plommetrærne våre fulle av knallgode, ekstremt smakfulle plommer! Det ene treet har vært rammet av en sykdom i noen år, så plommene ble små, smale og fulle av små "sår", men i år var det andre boller, eller skal eg si plommer. Ja, for i år var plommene store, flotte og som sagt knallgode! Og ikkje nok med det,  det var også MANGE!

Søndag formiddag gikk eg og mamma ut i hagen, med to store bøtter og gardintrapp. Det var på tide å høste plommene. Bøttene ble fulle, og magene også, etter hvert. 

Litt seinere på dagen, satt eg inne i stuen og ble obs på to damer som gikk forbi. Først så de opp etter folk i vinduet. De så meg ikkje, for deretter stoppet de opp ved plommetreet.

 De ble nok veldig skuffet begge to, for det var ikkje én plomme igjen på treet. Då bøyde den ene seg ned og lette på bakken under berberishekken vår for å leite etter nedfallsfrukt. Det var tydelig at dette ikkje var første gangen de hadde stoppet opp ved treet vårt, som er plassert litt dumt i forhold til vegen. Du lurer kanskje på kor gamle disse damene var. Slik det så ut for meg, vil eg tippe i 40 - 50 års alderen. Slanggenerasjonen vokser til.