Autopilot

Før man setter på autopilot
Kan det være lurt
å plotte inn riktig kjørerute
og
alle stoppesteder underveis

5 juni:

"Vil du gifte deg med meg?"

"Frir du?!"

"Ja..."

"Ja, jeg vil gifte meg med deg."

No:

Ringene er på og no er det offisielt: Vi er forlova!

I dag har vi også fått på plass dato med kirke og festlokale, så 18.juni neste år er den store dagen!

På kryss og tvers i Antalya

Lonely Planet hjalp oss jammen ut på bærtur igjen. Denne gangen var det turistkontoret vi lette etter, og det burde jo ikkje være så vanskelig å finne, sånn i prinsippet. Det skulle vise seg å være særdeles vanskelig. Vi gikk på kryss og tvers og frem og tilbake og spurte den ene etter den andre som sendte oss i hytt og pine rundt omkring. Da vi hadde gått et stykke til møtte vi en middelaldrende kar. "Excuse me", sa han. "You are so white! Where do you come from?" vi som hadde håpet at dagens timer på stranden hadde gitt oss litt farge, ble litt skuffa, men vi svarte og benyttet kontaktmuligheten til å spørre etter turistkontoret. Han pekte oss i rett himmelretning. Det begynte å bli langt på dag og vi ble bekymret for om dette var et slikt turistkontor som man har i Lærdal, der man stenger i tide til at ho som jobber der kan komme seg heim i skapelig tid. Ved et kontor stoppet vi opp igjen og forhørte oss etter turistkontoret. Denne gangen møtte vi på en gammel mann som reiste seg fra krakken sin og vinket oss med seg. Han kunne ikkje et ord engelsk, men kunne flytende det meste annet i en fin blanding. Slik gikk praten og slik vi forstod det var han 78 år gammel og hadde levd hele livet sitt i Antalya. Omsider, etter ganske lang trasking med hyggelig kroppspråksprat med vår lokale guide nådde vi turistkontoret. Vi takket for turen og for praten og gikk inn. Etter en lang tur med kroppspråk og vanen med at tyrkere flest forstår ikkje et kvekk engelsk, så gikk det en stund før vi husket ka vi skulle der, og klarte å få det fram på forståelig engelsk. 

På veg hjemover igjen (en vei som var betydelig kortere, siden vi no visste kor vi skulle og slapp å gå på kryss og tvers hit og dit), kom vi forbi vår kjære guide som hadde vist oss vegen. Han var ikkje komt så langt på vegen tilbake til krakken sin. Vi hilste og tenkte at vi må jo ha et bilde av han. Å, ja, det syns han var koselig, men vennen han stod og pratet med var ikkje god nok til å ta bilde av oss, det måtte en profesjonell til, skal skjønne. Så då var vi på vei igjen, til en profesjonell fotograf som kunne ta et bilde av oss tre. Så guiden vår stakk hodet inn i en elektronikkbutikk etter en stund og fikk en flirende butikkansatt til å komme ut på gaten og ta et flott oppstilt bilde av det nye vennskapet. Deretter var det ikkje mulig å ta farvel uten å være med tilbake til krakken på hjørnet og få en kopp te. Lange samtaler på kroppspråk og smilende tyrkiskfransktyskengelsk ble utveksla og vi lærte ett ord på tyrkisk: Takk.

men det har vi glemt no, for det var det mest kompliserte Takket eg har vært borti. og eg kan si takk på ganske mange språk etterhvert...

På bølgen blå

Eg satt i robåten midt utpå Bjørnefjorden.

Lot meg drive lengre og lengre vekk fra Viksunden og land.

Vinden tok til og sola forsvant.

Bølgene hevet og senket seg, med meg med. De begynte å bryte litt. Kvite skumtopper dannet seg rundt meg, og regnet, det kom dråpevis fra oven.

Etter hvert kom det pøsende, øsende, plaskende.

Måkene skreik.

Fisken nådde ripa i storebåten.

Eg var ute på havet.

Det var på tide å ta årene fatt.

A short walk

Sår hals

Jeg har våknet med rød og sår hals og det er vondt å svelge. Jeg vet at det ikke er snakk om virus eller bakterier, men noe helt annet.

Gårsdagen brukte eg på å tenke på mat. Det er ofte sånn at når man ikke kan spise, så klarer man ikke tenke på annet. Heldigvis ble jeg skikkelig sløv av lavt blodsukker så jeg sov mesteparten av dagen, før jeg i 18-tida bevegde meg motvillig mot Haukeland. Jeg har gjort det før, og jeg gledet meg ikke akkurat. Litt før tida kom det en hvitkledd mann og ropte meg opp. Han spurte hvordan det gikk sist.

- Tja, det gikk vel. Kan ikkje si at eg likte det, men eg har ikkje traumer for å si det sånn.

- ok, da trenger du vel ikke bedøvelse som slår deg ut.

Da jeg etter en liten stund lå der med en tjukk meterlang slange ned gjennom svelget og ned i magen angret jeg bittert på at jeg ikke hadde smurt tjukt på og sagt at sist gikk det helt forferdelig. For det gjorde det nemlig nå. Jeg begynte å brekke meg allerede da jeg fikk bedøvelsesmiddelet for svelget. Hele munnen kjentes nummen og hoven og brekningsrefleksene startet allerede da.

-Her spretter tårene allerede. huff, da, sa legen. Litt til meg og litt til seg selv, i det han ba meg bite rundt en plastring.

Han presset slangen ned forbi svelget og nedover spiserøret. Brekningene ville ikke gi seg og slik fortsatte den fortvilte kroppen min og motsette seg det som skjedde. Helt uten effekt...

Nysgjerrig som jeg er på kroppens funksjoner og slikt, hadde jeg bedt om å få se på skjermen så jeg kunne se det samme som legen. Det hjalp ikke særlig på brekningsrefleksene, kan du si. Så det var med litt lettelse (men også litt irritasjon) jeg registrerte at legen stilte seg foran skjermen da han skulle ta ut biter at tarmen min. Ja, biter er vel kanskje å overdrive litt, men det er faktisk det de gjør. Og det kjennes. Et lite napp inni tarmen. Ganske absurd. En-to og tre ganger.

-Endelig ferdig! tenkte jeg og håpte han skulle trekke slangen ut fortere enn svint, men den gang ei. Han ville se litt ekstra på magesekken. Da han endelig fikk ut slangen stoppet brekningene og jeg var glad det var over. Men i flere timer etter, følte jeg at sporet av slangen satt sterkt igjen ned gjennom halsen og i svelget.

Og i dag gjør det fremdeles vondt å svelge. Men jeg vet i alle fall at jeg har tarmtotter! Hurra for det!

Kort møte

Filmer du meg? ropte han.

Han kom gående mot meg i parken.

Eg hadde stoppa med sykkelen og tok bilder av et gult tre.

Nei, da. ropte eg tilbake.

Han kom nærmere. Kom han til å virke truende? Eg såg ned i kameraet, tenkte eg skulle finne frem et bilde og vise han om han ville ha bevis for at eg ikkje hadde filma.

Han stoppa.

Har du sett kor fint det er i dag? spurte eg.

Eg tar bilder av de vakre fargene, fortsatte eg.

Han hadde sår på overleppen. Var kledd i en stor, litt skitten, svart boblejakke. Bar på en plastpose. Rufsete hår.

Han krevde ikkje å få se bildene. Han sa Ja, det er flott! Men det er også mange triste skjebner her.

Ja, nikket eg, det er det.

E' du trøtt i beina, spurte han.

Ser eg sliten ut, tenkte eg. Nei?

Å, nei. Du burde være trøtt, for du har gått rundt i tankene mine helt siden eg såg deg fra svingen der borte. Eg måtte smile. Han smilte tilbake. Tok du 'an?

Ja, eg gjorde det, smilte eg.

Du er søt, sa han og begynte å gå videre.

Ha en fin dag, sa eg.

Takk det samme, sa han.

skuleveg

På veg til skulen opplever eg nye ting kvar dag.

Eine dagen forrige veke fekk eg augekontakt med ei skjor. Ho hadde hovudet på skakke. Det hadde eg også.

I dag sykla eg bak ei joggande Linda Eide. Sprek dame. Håret hoppa opp og ned, og plutselig tok vi kvar vår veg.

Ein dag fekk eg sola i fleisen.