
Han kom gående mot meg i parken.
Eg hadde stoppa med sykkelen og tok bilder av et gult tre.
Nei, da. ropte eg tilbake.
Han kom nærmere. Kom han til å virke truende? Eg såg ned i kameraet, tenkte eg skulle finne frem et bilde og vise han om han ville ha bevis for at eg ikkje hadde filma.
Han stoppa.
Har du sett kor fint det er i dag? spurte eg.
Eg tar bilder av de vakre fargene, fortsatte eg.
Han hadde sår på overleppen. Var kledd i en stor, litt skitten, svart boblejakke. Bar på en plastpose. Rufsete hår.
Han krevde ikkje å få se bildene. Han sa Ja, det er flott! Men det er også mange triste skjebner her.
Ja, nikket eg, det er det.
E' du trøtt i beina, spurte han.
Ser eg sliten ut, tenkte eg. Nei?
Å, nei. Du burde være trøtt, for du har gått rundt i tankene mine helt siden eg såg deg fra svingen der borte. Eg måtte smile. Han smilte tilbake. Tok du 'an?
Ja, eg gjorde det, smilte eg.
Du er søt, sa han og begynte å gå videre.
Ha en fin dag, sa eg.
Takk det samme, sa han.
Å, det kan no vera nokre fine møte i den parken
SvarSlettJeg ble berørt av teksten din Magnhild! Den er så full av liv på mange plan. Fortsett å fotografere, fortsett å skriv, ....og ikke minst fortsett med å "la menneskene se lyset i dine bebodde øyne" (fritt etter Hans Børli)
SvarSlettTakk pappa. Det var fint sagt.
SvarSlett