Sår hals

Jeg har våknet med rød og sår hals og det er vondt å svelge. Jeg vet at det ikke er snakk om virus eller bakterier, men noe helt annet.

Gårsdagen brukte eg på å tenke på mat. Det er ofte sånn at når man ikke kan spise, så klarer man ikke tenke på annet. Heldigvis ble jeg skikkelig sløv av lavt blodsukker så jeg sov mesteparten av dagen, før jeg i 18-tida bevegde meg motvillig mot Haukeland. Jeg har gjort det før, og jeg gledet meg ikke akkurat. Litt før tida kom det en hvitkledd mann og ropte meg opp. Han spurte hvordan det gikk sist.

- Tja, det gikk vel. Kan ikkje si at eg likte det, men eg har ikkje traumer for å si det sånn.

- ok, da trenger du vel ikke bedøvelse som slår deg ut.

Da jeg etter en liten stund lå der med en tjukk meterlang slange ned gjennom svelget og ned i magen angret jeg bittert på at jeg ikke hadde smurt tjukt på og sagt at sist gikk det helt forferdelig. For det gjorde det nemlig nå. Jeg begynte å brekke meg allerede da jeg fikk bedøvelsesmiddelet for svelget. Hele munnen kjentes nummen og hoven og brekningsrefleksene startet allerede da.

-Her spretter tårene allerede. huff, da, sa legen. Litt til meg og litt til seg selv, i det han ba meg bite rundt en plastring.

Han presset slangen ned forbi svelget og nedover spiserøret. Brekningene ville ikke gi seg og slik fortsatte den fortvilte kroppen min og motsette seg det som skjedde. Helt uten effekt...

Nysgjerrig som jeg er på kroppens funksjoner og slikt, hadde jeg bedt om å få se på skjermen så jeg kunne se det samme som legen. Det hjalp ikke særlig på brekningsrefleksene, kan du si. Så det var med litt lettelse (men også litt irritasjon) jeg registrerte at legen stilte seg foran skjermen da han skulle ta ut biter at tarmen min. Ja, biter er vel kanskje å overdrive litt, men det er faktisk det de gjør. Og det kjennes. Et lite napp inni tarmen. Ganske absurd. En-to og tre ganger.

-Endelig ferdig! tenkte jeg og håpte han skulle trekke slangen ut fortere enn svint, men den gang ei. Han ville se litt ekstra på magesekken. Da han endelig fikk ut slangen stoppet brekningene og jeg var glad det var over. Men i flere timer etter, følte jeg at sporet av slangen satt sterkt igjen ned gjennom halsen og i svelget.

Og i dag gjør det fremdeles vondt å svelge. Men jeg vet i alle fall at jeg har tarmtotter! Hurra for det!