VÅR!

Det er vår! Sola skinner og været er ypperlig til å være ute i. I dag starta eg på prosjekt Sykle-til-skolen igjen. Det var deilig, men sykkelen trenger nok litt vårvask og omtanke.

Eg, Einar og Maria lufta også frisbee'en i dag. Vi trenger litt mer trening før vi har backhand inne og griping bak rygg, men vi fikk det til alle sammen.

foto: meg og Maria

Eg har bare ett hode

skuleveg

På veg til skulen opplever eg nye ting kvar dag.

Eine dagen forrige veke fekk eg augekontakt med ei skjor. Ho hadde hovudet på skakke. Det hadde eg også.

I dag sykla eg bak ei joggande Linda Eide. Sprek dame. Håret hoppa opp og ned, og plutselig tok vi kvar vår veg.

Ein dag fekk eg sola i fleisen.

På sykkelsetet til Fløyen

I går strålte solen, og det var en ypperlig dag til å prøve noe nytt. Det nye, som det var på tide å prøve, var sykkelorientering. Lena har spurt meg i ca et år no, om eg ville være med på et løp, og denne gangen hadde eg meldt meg på på forhånd, slik at det ikkje var mulig å feige ut. 

Gårsdagens løp ble arrangert på toppen av Fløyen, ved Skomakerdiket. Det betydde at for å være med på løpet måtte vi også komme oss til start. Eg har aldri sykla til toppen av et fjell før, og i går besteg eg Fløyen på sykkel! Det var vel en seier bare det. 

Eg har føler i grunnen ikkje at eg er i sånn veldig dårlig form egentlig, men då eg sykla oppover fjellsiden sammen med Lena forstår eg at det kommer an på hvem man sammenligner seg med. Eg ble nemlig etter hvert ganske anpusten, og melkesyren satt seg hardt i både lår og legger. Ved siden av meg satt Lena på sin sykkel, tråkket lett og sang. Ja, du leste riktig: Ho sang(!) på veg opp de bratte bakkene til Fløyen, mens eg pustet og peste ved siden av. Men det er vel ikkje helt rettferdig mot seg sjølv og sammenligne seg med en toppidrettsutøver fra Russland med VM-medaljer i både ski og sykkelsport. 

Eg deltok som nybegynner i løpet. Det betydde at eg kun hadde én motstander. Vi skulle innom 5 poster som låg i luftlinjeavstand til hverandre på 2,3 km. Det var kjempekjekt! Eg hadde kartet på styret og sykla avgårde. Første post var lett å finne, men så klarte eg å forville meg litt ut i karttåka. Eg var på rett veg, men klarte å overbevise meg om at eg måtte være på feil sted i følge kartet, så der rota eg vekk litt tid. Men eg kom meg omsider frem til post nr to, og etter det gikk det knirkefritt. Eg vant ikkje, men ka betyr det?

Eg koste meg jo! Takk for at du dro meg med, Lena!

Ekstremsport

Det snødde i dag morges (og en del utover dagen også), men eg, sprek som eg er blitt, trosset snøføyk og kulde og glatte veger og satte meg på sykkelen. Det var reine ekstremsportprosjektet. Det skal nok ikkje så mykje til for at eg kan kalle noe ekstremsport... Uansett, eg suste avgårde og bak meg hadde eg en utålmodig bil. Plutselig heilt ut av det blå, fikk eg et snøfnugg i øye. Å nei, å nei! Eg såg ingenting på høgre øye! Sykkelen suste mot et farlig kryss og eg var halvt blind! Eg oppdaga fort at snøfnugg på øye ikkje er like kjipt som flue på øye, for snøfnugget smelta vekk ganske fort. Dermed kunne eg se igjen. Phu! Eg sykla vidare og kom til et overgangsfelt. Eg gjorde meg klar til å hoppe av sykkelen og spasere grasiøst over vegen. Eg pleier å gjøre det i fart. Til opplysning, så er ikkje det så lurt å gjøre når det er glatt ute. Eg hoppet galant av sykkelen, som eg pleier, og så landet eg som eg pleier, men så sklei eg som eg ikkje pleier. En flott armbevegelse og et elegant spark ut i luften var resultatet, og eg trur og håper det var til underholdning for sjåførene på veg til jobb. 

Tross snøfnugg på øye og en stygg sklitakling fra fortauet sin side, kom eg meg trygt fram til Paradis i dag igjen. Eg trudde eg var ferdig med ekstremsport for dagen, men fant fort ut at det å dra til Bergen med en skoleklasse som eneste lærer, kan kalles ekstremsport det også. Heldigvis var vi 3 voksne per klasse i dag. 2 klasser. Dermed blei det en veldig kjekk opplevelse. Akvariet i Bergen ble invadert av nysgjerrige fjerdeklassinger og studenter og lærere.

Høstmorgen

I dag begynte eg litt seinere enn vanlig. Dermed var det ikkje heilt mørkt då eg sykla mot Paradis. På vegen måtte eg stoppe opp fleire ganger for å ta inn dei vakre høstfargene, og tilfeldigvis hadde eg kamera i sekken. Og med så mange gode fotomuligheter måtte eg tenke som så: "ja, ja, eg har aldri komt for seint før...Dette kan eg ikkje la gå fra meg.Her kan du få se kor vakker Bergen var i dag morges. Nyt!

Gnagsår, gangsperr og svette

Eg har holdt ut en måned. Det har vært en lang måned med gnagsår, gangsperr og svette. Eg har levd en måned uten busskort og sykkelen har vært eneste alternativ til apostlenes hester. Det var fristende å kjøpe busskort då eg mandag begynte i praksis på Paradis skole, men eg holder ut i all slags vær. Det har til no vært både regn og vind: piskende regn og koselig regn og sint, kranglende vind. Det er ingenting som er så tungt som å sykle i motvind!

Samtidig må eg si at eg trives med den nye,( ja skal eg velge et så drastisk ord som) livstilen min. Det er deilig å sette seg på sykkelsetet (tross gnagsår) om morgenen og sykle kilometerne til Paradis med regnet piskende i ansiktet. Og det å slippe å vente på bussen er noe av det beste. Eg trenger ikkje lenger haste for å rekke bussen som likevel er for sein, nei, eg kan planlegge tida min heilt sjølv. Eg kan kose meg med forandringene i naturen mens eg suser gjennom både Christieparken og Storetveitmarken på veg til skulen. Det er fantastisk!

Trening?

No har eg sykla så mykje at formen er på topp, men høgrearmen min er utslitt etter å løfte sykkelen opp og ned forskjellige trapper. Det lover ikkje godt for badmintontreningen i dag. Der er det i hovedsak høgrearmen som skal utføre den viktigste jobben, og når den ikkje heilt vil samarbeide, så bør en vel kanskje vurdere om det er vits å gå på trening, eller?

Uansett om det blir trening eller ei, så trur eg at eg er et nesehorn med urealistiske idealer...

Endelig skikkelig regn!

Ja, det var faktisk deilig å endelig få skikkelig regn. Ikkje det at eg klager på at vi har hatt så fint vær så lenge, men eg ville prøve regntøyet mitt. I dag ble det en super anledning, då det virkelig pøste ned då eg først måtte sykle til skulen på et PS-møte (PS=Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet), og så sykle til trening på Fantoft etterpå. Regnet prellet av den skinnende røde jakken min og la seg som perler på den knallsvarte buksen. Det eneste stedet regnet var sjenerende, var på hendene. Det ble litt kaldt. Eg må vel gå til anskaffelse av noen hansker. 

Men, Hey! Eg begynner å bli sprek!

Langt igjen til Tour de France

Målet for høsten er å bli sprek syklist.

Det er to år siden sist eg har tråkket pedalene rundt på sykkelen min, så då eg satte meg på sykkelsetet i forgårs og skulle over på andre siden av dalen, var det tyngre enn eg husket. Eg måtte igjen bruke muskelgrupper eg ikkje pleier å bruke på den måten, og andre gang man setter seg på sykkelsetet etter to år, er det mindre behagelig, for å si det sånn...

Sjølv om sykkelsetet ikkje er det mest behagelige å sitte på, var det deilig å sykle igjen! Og regnet kan også bare komme, eg skal være tro mot pedalene, for eg har kjøpt meg kvalitetsregntøy.

Det eg liker minst med å sykle er faktisk de farlige veiene for syklister i Bergen, som også har utålmodige og farlig dristige sjåfører. Eg må leite frem refleksvesten min til mørke høstkvelder.