På sykkelsetet til Fløyen

I går strålte solen, og det var en ypperlig dag til å prøve noe nytt. Det nye, som det var på tide å prøve, var sykkelorientering. Lena har spurt meg i ca et år no, om eg ville være med på et løp, og denne gangen hadde eg meldt meg på på forhånd, slik at det ikkje var mulig å feige ut. 

Gårsdagens løp ble arrangert på toppen av Fløyen, ved Skomakerdiket. Det betydde at for å være med på løpet måtte vi også komme oss til start. Eg har aldri sykla til toppen av et fjell før, og i går besteg eg Fløyen på sykkel! Det var vel en seier bare det. 

Eg har føler i grunnen ikkje at eg er i sånn veldig dårlig form egentlig, men då eg sykla oppover fjellsiden sammen med Lena forstår eg at det kommer an på hvem man sammenligner seg med. Eg ble nemlig etter hvert ganske anpusten, og melkesyren satt seg hardt i både lår og legger. Ved siden av meg satt Lena på sin sykkel, tråkket lett og sang. Ja, du leste riktig: Ho sang(!) på veg opp de bratte bakkene til Fløyen, mens eg pustet og peste ved siden av. Men det er vel ikkje helt rettferdig mot seg sjølv og sammenligne seg med en toppidrettsutøver fra Russland med VM-medaljer i både ski og sykkelsport. 

Eg deltok som nybegynner i løpet. Det betydde at eg kun hadde én motstander. Vi skulle innom 5 poster som låg i luftlinjeavstand til hverandre på 2,3 km. Det var kjempekjekt! Eg hadde kartet på styret og sykla avgårde. Første post var lett å finne, men så klarte eg å forville meg litt ut i karttåka. Eg var på rett veg, men klarte å overbevise meg om at eg måtte være på feil sted i følge kartet, så der rota eg vekk litt tid. Men eg kom meg omsider frem til post nr to, og etter det gikk det knirkefritt. Eg vant ikkje, men ka betyr det?

Eg koste meg jo! Takk for at du dro meg med, Lena!