Cricket og fisketur

Ridma og laget til Pamunugama YMCA skulle spillle cricketturnering på Poya day (fullmånedagen, 14.juli). De manglet noen mann på laget og valgte like godt å hente inn ny spiller fra utlandet. Haken ved dette, mener jeg, var vel at spilleren de hentet inn ikke kunne spille cricket. Dermed måtte han legges i hardtrening og regelpugging måtte til.

Den nye cricketspilleren trengte også pause fra treningen, og cricketenken syns det var ganske greit å få oppleve andre ting enn å se mannen trene dagen lang. Dermed ble det fisketur på lagunen. Vi skulle egentlig fiske etter reker om natten/grytidlig morgen, men fiskeren som skulle ta oss med ble syk. Dermed ble det garnfiske etter småfisk med flåte i stedet. Vi var litt smånervøse i starten da vi satte oss på den lille flåten, men den klarte å bære oss alle. Men litt våte ble vi. Det var kameraten til Ridma, Prumudu, som var fiskeren, men for å fiske slik trenger man to mann. Dermed måtte Ridma trå til, mot sin vilje. For her må man traske ut i vannet og la gjørmen gli mellom tærne mens man trekker garnet gjennom vannet uten å vite om man ved neste skritt tråkker på en fisk eller blir strøket oppetter leggen av en brennmanet. Eg og Einar var glade for at vi kunne sitte igjen på flåten og betrakte det hele fra et litt tørrere perspektiv.

Poya day kom og den nye cricketspilleren våknet med støl kropp etter litt mye trening. Likevel: han var klar for kamp. Det skulle spilles tre kamper mot samme lag. Pamunugama startet med å kaste. Einar ble plassert på banen for å gripe ballen når den kom i hans retning. Det gjorde den ikke, men det andre laget fikk godt med poeng. Det ble en utfordring for Pamunugama å slå 69 runs, men gjorde et hederlig forsøk. Når de forstod at slaget var tapt, lot de utlendingen slå. Einar gjorde det bra. For resten av laget: overraskende bra! Likevel, de stolte ikke nok på sin nye spiller til å gi ham mye spilletid i de neste kampene. Dermed ble resultatet som det måtte: Pamunugama tapte 1-2 til Wattala. Hadde stjernespilleren fått spille litt mer, hadde kanskje resultatet blitt et helt annet.

VÅR!

Det er vår! Sola skinner og været er ypperlig til å være ute i. I dag starta eg på prosjekt Sykle-til-skolen igjen. Det var deilig, men sykkelen trenger nok litt vårvask og omtanke.

Eg, Einar og Maria lufta også frisbee'en i dag. Vi trenger litt mer trening før vi har backhand inne og griping bak rygg, men vi fikk det til alle sammen.

foto: meg og Maria

Vinter ute og inne

Det har gått en stund no siden forrige blogginnlegg, og eg får vel bare legge skylden på snøkaoset her i Bergen. Det funker som unnskyldning for det meste for tiden. Ellers har det skjedd mye i det siste. Mye eg kanskje burde delt med verden, men eg har prioritert anderledes i det siste. Det kan i grunnen oppsummeres i to bokstaver: OL. Eg koser meg rett og slett med OL. Det er noe helt spesielt med dette arrangementet. De fleste sportsgrener blir interessante og spennende å følge med på. Med unntak av ishockey, aking og bob for min del... Men eg koser meg med langrenn, skiskyting, utfor og mer svingete utfor - også kalt slalom, eg oppdager nye sportsgrener også, som skicross for eksempel, og det har vi i tillegg også tatt to medaljer i! En sølv og en bonse! Eg får nesten lyst til å begynne med skiskyting eller skicross, men så finner eg i grunnen ut, at det er jo ikkje stort poeng i å vie livet til en sport, om eg blir like glad for at andre vinner gull som om eg skulle gjort det sjølv. Gleden varer kanskje ikkje like lenge, men lykkerusen er ganske kraftig og god i øyeblikket.

Smugtitting

Når blir man egentlig for gammel til å smugkikke på det motsatte kjønn i garderobedusjen? Eg trodde at når man var over 20, så var det på tide å finne på andre ting for å skape spenning i tilværelsen. Tydeligvis tok eg feil. For i dag tidlig då eg stod i dusjen etter en treningsøkt på SiB, tittet det plutselig et mannehode frem i glassdøren til badstuen der man kan se gjennom fra dusjene i en garderobe til dusjene i garderoben ved siden av. Garderoben ved siden av brukes for anledingen til gjennomgang for å ta hensyn til studenter som har eksamen i hallen. Eg ble litt perpleks kan du si. Hadde ikkje venta at de som gikk gjennom garderoben ved siden av skulle ta seg til å gå inn i dusjen for å få en smugtitt på en naken kropp. Men sånn er det altså. Man(n) blir ikkje for gammel til slikt. I alle fall ikkje denne mannen.

På gyngende grunn

Plutselig lå jeg der med himmelen over meg. Svart og klar. Med en hard bakke under meg og en forbigående smerte i hoften.

Ja, man aner virkelig ikke når man plutselig får bruk for fallteknikkene fra TaeKwon-do'en.

Mørket fikk skylden for alle fallene. Både mine, Endre og Silje sine.

Fallene resulterte i flere kraftige smekk på venstre lår.

Har allerede blåmerker...

Tre steg ble rekorden. Min.

Så gav vi oss.

Når man har gått på line, så blir bakken liksom så

...kjedelig.

På sykkelsetet til Fløyen

I går strålte solen, og det var en ypperlig dag til å prøve noe nytt. Det nye, som det var på tide å prøve, var sykkelorientering. Lena har spurt meg i ca et år no, om eg ville være med på et løp, og denne gangen hadde eg meldt meg på på forhånd, slik at det ikkje var mulig å feige ut. 

Gårsdagens løp ble arrangert på toppen av Fløyen, ved Skomakerdiket. Det betydde at for å være med på løpet måtte vi også komme oss til start. Eg har aldri sykla til toppen av et fjell før, og i går besteg eg Fløyen på sykkel! Det var vel en seier bare det. 

Eg har føler i grunnen ikkje at eg er i sånn veldig dårlig form egentlig, men då eg sykla oppover fjellsiden sammen med Lena forstår eg at det kommer an på hvem man sammenligner seg med. Eg ble nemlig etter hvert ganske anpusten, og melkesyren satt seg hardt i både lår og legger. Ved siden av meg satt Lena på sin sykkel, tråkket lett og sang. Ja, du leste riktig: Ho sang(!) på veg opp de bratte bakkene til Fløyen, mens eg pustet og peste ved siden av. Men det er vel ikkje helt rettferdig mot seg sjølv og sammenligne seg med en toppidrettsutøver fra Russland med VM-medaljer i både ski og sykkelsport. 

Eg deltok som nybegynner i løpet. Det betydde at eg kun hadde én motstander. Vi skulle innom 5 poster som låg i luftlinjeavstand til hverandre på 2,3 km. Det var kjempekjekt! Eg hadde kartet på styret og sykla avgårde. Første post var lett å finne, men så klarte eg å forville meg litt ut i karttåka. Eg var på rett veg, men klarte å overbevise meg om at eg måtte være på feil sted i følge kartet, så der rota eg vekk litt tid. Men eg kom meg omsider frem til post nr to, og etter det gikk det knirkefritt. Eg vant ikkje, men ka betyr det?

Eg koste meg jo! Takk for at du dro meg med, Lena!

En oppdatering

Ja, det er vel på sin plass å oppdatere litt. Det har vært en innholdrik og god påske for meg i år. Etter turen til Oslo, dro eg til Gol, der eg var på hytta til Einar sin familie resten av påskehøytiden. Det ble en veldig god påske. Hytteliv er virkelig noe eg liker. Tiden er ikkje så viktig. En fyller dagene med lange koselige måltider, spilling, turgåing og lesing av god litteratur i sofakroken. 

Memoryspilling og kryssordløsing har preget påskeferien. Norsk Ukeblad hadde et gigantisk kryssord som bilag i påskenummeret. Det lå brettet utover spisebordet i mange timer gjennom påsken uten at vi har klart å løse det enno. Men vi har ikkje gitt opp. Kanskje vi skal prøve med en kryssordbok for hånden?

Langfredag fikk eg være med på det tradisjonelle påskerennet til slekta til Einar. det innebar å først tråkke løype i litt over to timer, før vi brukte ca 8 min på å gå løypen to ganger og prøvde hardt for å få begge rundene til å bli like i tid. Det var vanskelig. Eg kom på 25 plass. Og oppdaga dermed at eg har et heller unøyaktig begrep om tid.... 

Men det var skikkelig kjekt å gå. Stemningen var god og etter rennet var det grilling. Einar, bakeren min, hadde bakt hamburgerbrød til meg uten at eg ante noe om det. Han er fantastisk! Det var de beste hamburgerbrødene eg noen gang har smakt. Han er bedre på glutenfri bakst enn meg, jo. 

Påskeaften gikk vi på ski til Nystølsvarden. Fiskebein til topps og superspeed ned igjen. Sola strålte og lokka fram minst 32 fregner på nesen min. Nesten ved toppen fikk eg gleden av å se en stor flokk med reinsdyr. Det er like artig kvar gang når en ser dyr i naturen, som ikkje er hunder unnlatt fra båndtvangen. 

For å oppsummere: Eg har hatt en god påske. 

Respekt i akebakken

Det er snø i Bergen. Ikkje bare slaps, sånn som det ofte er, men masse kvit snø, som gir brøytekanter og ski- og akeføre. Dermed har eg og Einar kjøpt oss kvart vårt rompeakebrett, og vi har utfordra skjebnen i diverse bakker i Christieparken. Vi begynte mellom trærne, og fant ut at det var vel dristig, då det ikkje alltid er like lett å holde kursen på rompeflakene. Dermed beveget vi oss videre til en annen bakke. Der var det ingen som hadde akt før, og snøen var for djup til vårt akeutstyr. Det går liksom ikkje så fort når man må breøyte med seg snøen på vegen...Vi endte opp i bunnen av parken, like ved Brann stadion. Der var det litt av en akebakke: Bratt og med en del humper. Det var også andre akegalde folk der. Barn. Ja, vi ble sett litt rart på, men fikk plutselig publikum som stoppet egen aking då Einar viste kordan det ser ut å hoppe på rompeakebrett: Han hadde en fart som ikkje var tilpasset forholdene, og plutselig kom det en lite dump. Dermed fløy han opp i luften, armer og bein og snø virvlet hit og dit, og då han landa første gangen, ble det tatt sats inn i en sidelengs salto (gjerne kalt skru), som fortsatte inn i en fin rulle, til han plutselig stod på beina på mirakuløst vis. Bildet kan ikkje måle seg med kordan det var å se det live, men likevel.

Gratulerer Polen!

Ja, då var musikken på full guffe, og seiersdansen danses.

Sportslig oppgjør

Det er spennende minutter i huset for øyeblikket. Norge leder 25-24 over Polen. Eg hører på Radio, i første etasje sitter 4 polakker og ser kampen på polsk TV. 

Kordan skal dette gå? Det er ikke lenge igjen nå...

Vil en eventuell seier til Polen bety høy musikk i huset resten av kvelden. I så fall er det flere grunner til at eg virkelig håper Norge vinner, for eg trenger søvn. 

La høna fly

Lagserien  badminton 2. divisjon gikk av stabelen i dag. BSI (Bergen StudentIdrett) badminton, vårt lag, spilte mot Bergen badmintonklubb og Sotra badmintonklubb. Planen var at eg skulle spille en singelkamp mot Sotra og en doublekamp sammen med Ida mot Sotra. Men planene blei endra. Så det blei bare en singelkamp på meg. Eg skal innrømme at eg var ganske nervøs. Og det gikk dessverre ut over første settet. Malin, fra Sotra, slo meg 21-12. Men så tok eg meg sammen og slo tilbake i 2. set. Dermed var det 1-1 og det avgjørende siste settet var skikkelig nervepirrende. Stillingen var 16-16. Eg smasha ei høne rett i bakken, men var den inn? eller var den ut? Dessverre. Den var millimeteren utenfor, dermed var det plutselig 17-16, og ikkje til meg. Malin tok to poeng til før eg fikk sukk for meg og klarte å slå tilbake med ett poeng. Dessverre ble 17-16 avgjørelsen sjebnesvanger, og Malin vant til slutt 21-17. Men det var tett og jevnt og begge sleit for poenga til siste slutt. 

Sjølv om eg tapte min singelkamp, vant BSI mot både Bergen og Sotra, så 1. divisjon er innen rekkevidde! (men eg trur eg vil holde meg i 2. divisjon enn så lenge). 

Eg kom til å tenke på min aller første badmintonkamp. Eg var 9 år og ante ingenting om ka eg gikk til. Det var på Knattholmen på familieleir en deilig sommer. Eg hadde meldt meg på badmintonturnering. Det var jo så gøy med boccia, kilespill og andre slike konkurranser. Og eg likte jo badminton. Gleden i å treffe ballen og se kor mange slag en klarte å slå sammen. Kanskje en kunne få ny rekord? Det eg ikkje visste då eg som niåring meldte meg på badmintonturnering, var at poenget ikkje lenger var å se kor mange slag en klarte sammen, men en skulle jo slå ballen så den andre ikkje skulle klare å få tak i den. For meg blei det heilt meiningsløst. Og eg skjønte det ikkje før den usportslege jenta (ja, eg tenkte nok det om ho, då) på andre sida av nettet, hadde jubla 15 ganger over at eg ikkje klarte å slå høna tilbake. Eg var på gråten, og med tårer i øynene gikk det absolutt ikkje bedre. Så det endte ganske brutalt. Eg gikk gråtende av banen, aleine. Jenta på andre sida gikk av banen til stormende jubel. Slik husker eg det i alle fall... No har eg skjønt poenget med badminton. Det er mykje gøyare no!

Ekstremsport

Det snødde i dag morges (og en del utover dagen også), men eg, sprek som eg er blitt, trosset snøføyk og kulde og glatte veger og satte meg på sykkelen. Det var reine ekstremsportprosjektet. Det skal nok ikkje så mykje til for at eg kan kalle noe ekstremsport... Uansett, eg suste avgårde og bak meg hadde eg en utålmodig bil. Plutselig heilt ut av det blå, fikk eg et snøfnugg i øye. Å nei, å nei! Eg såg ingenting på høgre øye! Sykkelen suste mot et farlig kryss og eg var halvt blind! Eg oppdaga fort at snøfnugg på øye ikkje er like kjipt som flue på øye, for snøfnugget smelta vekk ganske fort. Dermed kunne eg se igjen. Phu! Eg sykla vidare og kom til et overgangsfelt. Eg gjorde meg klar til å hoppe av sykkelen og spasere grasiøst over vegen. Eg pleier å gjøre det i fart. Til opplysning, så er ikkje det så lurt å gjøre når det er glatt ute. Eg hoppet galant av sykkelen, som eg pleier, og så landet eg som eg pleier, men så sklei eg som eg ikkje pleier. En flott armbevegelse og et elegant spark ut i luften var resultatet, og eg trur og håper det var til underholdning for sjåførene på veg til jobb. 

Tross snøfnugg på øye og en stygg sklitakling fra fortauet sin side, kom eg meg trygt fram til Paradis i dag igjen. Eg trudde eg var ferdig med ekstremsport for dagen, men fant fort ut at det å dra til Bergen med en skoleklasse som eneste lærer, kan kalles ekstremsport det også. Heldigvis var vi 3 voksne per klasse i dag. 2 klasser. Dermed blei det en veldig kjekk opplevelse. Akvariet i Bergen ble invadert av nysgjerrige fjerdeklassinger og studenter og lærere.

Gnagsår, gangsperr og svette

Eg har holdt ut en måned. Det har vært en lang måned med gnagsår, gangsperr og svette. Eg har levd en måned uten busskort og sykkelen har vært eneste alternativ til apostlenes hester. Det var fristende å kjøpe busskort då eg mandag begynte i praksis på Paradis skole, men eg holder ut i all slags vær. Det har til no vært både regn og vind: piskende regn og koselig regn og sint, kranglende vind. Det er ingenting som er så tungt som å sykle i motvind!

Samtidig må eg si at eg trives med den nye,( ja skal eg velge et så drastisk ord som) livstilen min. Det er deilig å sette seg på sykkelsetet (tross gnagsår) om morgenen og sykle kilometerne til Paradis med regnet piskende i ansiktet. Og det å slippe å vente på bussen er noe av det beste. Eg trenger ikkje lenger haste for å rekke bussen som likevel er for sein, nei, eg kan planlegge tida min heilt sjølv. Eg kan kose meg med forandringene i naturen mens eg suser gjennom både Christieparken og Storetveitmarken på veg til skulen. Det er fantastisk!

Høna fikk gjennomgå

Ja, det blei trening på meg, og eg ga ALT!

Svetten silte, pulsen var i hundre (og litt til) og høna fikk skikkelig gjennomgå. 

Eg kjenner det godt i høgrearmen no, og den kommer nok til å slite litt i morgen. Godt eg ikkje skal konkurere i håndbak eller noe. Eller, en veit jo aldri... Håndbakutfordringer kommer jo når en minst aner det.

Trening?

No har eg sykla så mykje at formen er på topp, men høgrearmen min er utslitt etter å løfte sykkelen opp og ned forskjellige trapper. Det lover ikkje godt for badmintontreningen i dag. Der er det i hovedsak høgrearmen som skal utføre den viktigste jobben, og når den ikkje heilt vil samarbeide, så bør en vel kanskje vurdere om det er vits å gå på trening, eller?

Uansett om det blir trening eller ei, så trur eg at eg er et nesehorn med urealistiske idealer...

Badminton

Noen ganger er det tungt å gå på trening. Det skal mye energi og tiltak til for å sette seg på sykkelen (ja, eg sykler fremdeles) og sykle til treningshallen. Men når treningene blir som i dag, så er alt slitet med motivering av mitt tiltaksløse selv glemt. Det var rett og slett kanonkjekt. Eg spilte med Camille, og etter to treninger i lag begynner vi å bli et ganske godt og samkjørt team. Vi slo gutta Martin og Andreas, 2-0 i set, og etter det bytta vi på lagene, men det var kjekt det også. Eg og Martin var ikkje et like godt team, men vi gav ikkje opp før vi hadde tapt, så det ble mange gode kamptak om poengene.

Endelig skikkelig regn!

Ja, det var faktisk deilig å endelig få skikkelig regn. Ikkje det at eg klager på at vi har hatt så fint vær så lenge, men eg ville prøve regntøyet mitt. I dag ble det en super anledning, då det virkelig pøste ned då eg først måtte sykle til skulen på et PS-møte (PS=Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet), og så sykle til trening på Fantoft etterpå. Regnet prellet av den skinnende røde jakken min og la seg som perler på den knallsvarte buksen. Det eneste stedet regnet var sjenerende, var på hendene. Det ble litt kaldt. Eg må vel gå til anskaffelse av noen hansker. 

Men, Hey! Eg begynner å bli sprek!

Wall-E

Vi skulle svømme, egentlig. Men bassenget var fullt. Vi kunne sikkert skvist oss inn, men eg HATER å svømme i kø. Når eg svømmer er det for å trene og få en avslappet følelse samtidig. Det får eg ikkje ved å svømme i kø. Så vi forlot studentsenteret og gikk på kino i stedet. Wall-E ble filmen. Eg hadde ikkje så store forventninger. Forrige animasjonsfilm eg såg var en stor skuffelse, så eg var litt redd for at eg var blitt litt lei animasjonsfilmer. Men der tok eg heldigvis feil. De må bare være gode nok. Det hele startet med en kortfilm før filmen. Det er noe av det morsomste eg har sett, så om du ikkje hadde tenkt at Wall-E er en film som frister, så er kortfilmen før filmen verdt kinobilletten. Den handler om en tryllekunstner og kaninen hans som han trekker opp av en hatt: Tada! Problemet er bare at før denne forestillingen har han glemt å gi kaninen mat. Noe som kaninen ikkje finner seg helt i... Tryllekunstneren gjør dermed plutselig ganske mange triks som han ikkje helt hadde regnet med på forhånd. Wall-E var som sagt heller ingen skuffelse. Snarere tvert imot. Den handler om en robot som er satt igjen på jorda for å rydde opp i menneskenes skrot. Og det er mye skrot. Menneskeheten forlot jorda for 700 år siden og bor i et romskip litt utenfor galaksen, og de har forandret seg litt, kan du si. En dag kommer Eva, en robot av litt nyere dimensjon, til jorda, og Wall-E faller pladask.
Dette er en film uten så mye muntlig dialog, men kroppsspråket taler for seg.

OL er over

Då er OL over. Og sportsendingene i alle kanaler er igjen preget av én ting, nemlig fotball. Det er trist. Eg liker OL. Eg liker at vi endelig får se litt til annen sport enn fotball. De siste to ukene har vært preget av mange idretter som vi kan være heldig å få et glimt av på en sportsending en gang i ny og ne, som håndball, beachvolleyball og friidrett. I tillegg har det norske folk og resten av verden, fått sett turn, svømming, Taekwondo, rytmisk gymnastikk, kappgang, Maratonsvømming, padling, roing, boksing, synkronsvømming, synkronstup, basketball, leirdueskyting, annen skyting, vanlig svømming og mye mye mer. OL er over, og eg kommer ikkje til å følge med på sport før neste OL. Gleder meg! 

Kanskje eg tar en titt på Håndball EM... 

OL-oppgjør

Då er det snart klart for gullfinalen i håndball mellom Norge og Russland. Eg sitter allerede klar. Snart kommer Lena også til å benke seg framfor tv-skjermen. Det blir hybeloppgjør. Det verste som kan skje er at Russland vinner. Om Norge vinner er vi nemlig to som blir glade - én litt gladere enn den andre, naturlig nok. Om eg husker rett var det vel Russland som vant forrige gang de møttes. Og ja, det svei litt. Eg kan fint glede meg over russisk seier i synkronsvømming, og når de attpåtil bruker "I Dovregubbens hall" av Grieg til programmet sitt er det jo ekstra gøy. Uten norsk musikk briljerer de også, så Russland vant også synkronsvømming tropp i går. Og det var virkelig fortjent! Hurra for Russland.

Men i dag, i dag skal de tape i

håndball,for Breivik og jentene er i toppform! Spennende blir det i alle fall!