Wall-E

Vi skulle svømme, egentlig. Men bassenget var fullt. Vi kunne sikkert skvist oss inn, men eg HATER å svømme i kø. Når eg svømmer er det for å trene og få en avslappet følelse samtidig. Det får eg ikkje ved å svømme i kø. Så vi forlot studentsenteret og gikk på kino i stedet. Wall-E ble filmen. Eg hadde ikkje så store forventninger. Forrige animasjonsfilm eg såg var en stor skuffelse, så eg var litt redd for at eg var blitt litt lei animasjonsfilmer. Men der tok eg heldigvis feil. De må bare være gode nok. Det hele startet med en kortfilm før filmen. Det er noe av det morsomste eg har sett, så om du ikkje hadde tenkt at Wall-E er en film som frister, så er kortfilmen før filmen verdt kinobilletten. Den handler om en tryllekunstner og kaninen hans som han trekker opp av en hatt: Tada! Problemet er bare at før denne forestillingen har han glemt å gi kaninen mat. Noe som kaninen ikkje finner seg helt i... Tryllekunstneren gjør dermed plutselig ganske mange triks som han ikkje helt hadde regnet med på forhånd. Wall-E var som sagt heller ingen skuffelse. Snarere tvert imot. Den handler om en robot som er satt igjen på jorda for å rydde opp i menneskenes skrot. Og det er mye skrot. Menneskeheten forlot jorda for 700 år siden og bor i et romskip litt utenfor galaksen, og de har forandret seg litt, kan du si. En dag kommer Eva, en robot av litt nyere dimensjon, til jorda, og Wall-E faller pladask.
Dette er en film uten så mye muntlig dialog, men kroppsspråket taler for seg.