Studentbyen Bergen

Byen kryr av nye studenter. Studenter i 70-tallsklær, piratkostymer, supermanndrakt og studenter i vanlige klær som bare avsløres av en tung pose fra Studia. Eg kan ikkje si at eg savner fadderuken og eksamenspresset. Likevel er det med et visst vemod at eg i dag har lagt studentlivet bak meg. Arbeidslivet ligger foran og studielivet bak. Sånn er det.

På innsida, det som bare skal vere på utsida

Is.

Is på ruta. For noen dager siden kunne eg nok tatt isskrapen fatt. No må eg nok til med kraftigere verktøy. Eg har ikkje bil, så det er ikkje der isen ligger. Nei, isen ligger på innsida av stuevinduet. Vi har lenge syntes det var litt kaldt i nakken i TV-kroken, så vi har snudd fjernsynet og plassert en sofa midt i stuen, - mer i nærheten av varmepumpen, som går på full guffe for tida. I går kikket eg, av en eller annen grunn, bak teppet vi har hengt framfor vinduet for å dempe trekken litt. Då oppdaga eg isdekket på ruta. Og dammen i vinduskarmen under. I dag ligger det også et frossent håndkle i vinduskarmen...

No er det satt en glassmester på saken og forhåpentligvis vil vi få nytt vindu før vi vet ordet av det, og før isen er en cm tjukk. No er den på 5 mm sånn ca.

Snart vil kråkene fryse.

Magnhild på nye eventyr

Den siste uken har eg prøvd en del nye ting:

1. Bybanen. Det har gått gjetord om dette framkomstmiddelet i mange år, før den endelig, vil noen si, begynte å gå mellom Nesstun og Byparken. Det skulle gå hele tre måneder før eg prøvde banen. Ja, eg har vært skeptisk, men er positivt overraska. Fine farger var det i tunnelene og eg kom meg dit eg skulle. Heldigvis er eg ikkje avhengig av å ta banen i rushet, for då har eg sett at den er ganske full.

2. Granateple. En snodig frukt. Rød og rar på utsiden og enda merkeligere inni. Hver lille klump med fruktkjøtt har en liten stein inni. Veldig saftig og med sterkt fargestoff. Setter seg i klærne om en skulle være uheldig å sprekke en av minifruktene inni. De spruter saften ut til alle kanter. Eksploderer, rett og slett. Det var en fin opplevelse å spise denne frukten, men det blir nok ikkje en av mine fem om dagen sånn til hverdags.

3. Linoleumstrykk.

Vi holder på med grafikk på skolen for tida. Det går i linoleumstrykk. Det er veldig kjekt å få innføring i teknikker på skikkelig vis.

4. H2O-sprint. På tross av at kroppen var sliten og støl etter tur over Vidden i går, kom eg meg på trening i kveld. Madeleine dro meg med på trening i basseng. Uten svømming. Det føltes absurd å småjogge i vannet og kjempe seg gjennom vannmassene på måter som føltes ganske naturstridig. Men gøy var det. Kanskje det blir synkronsvømming neste?

Vaksine

Kommunen fant vel ut at om ein skal nå gruppa i studentalder, så må ein faktisk oppsøke dei stadane dei er. Lurt tenkt. Dermed var det i dag tilbud om å få svineinfluensavaksina på studentsenteret. Og dei neste dagane skal det bli gitt sprøytestikk i studentarmar over heile by'n. Eg ville ikkje vente til tirsdag, då dei skal kome til Landås, så eg tok vaksinen i dag. Dermed er eg sikra. Eg likar å tru det. Så får eg håpe eg ikkje får nokre biverknader. Foreløpig lover det godt. Dermed er det kun for den dårlege lufta vi bør bruke munnbind, men eg er vel for forfengeleg...

Julekonsert

I går var eg på julekonsert i Korskirken. Eg hadde gleda meg til Helene Bøksle og Christine Guldbrandsen, men blei skuffa. Helene Bøklse låg sjuk med influensa og i stedet hadde de hanka inn hovedrollen fra Les Miserables fra i fjor. Sigurd something. Han sang flott, ikkje noe å si på det, men det var ikkje julesanger som var på hans repertoar. Så de sangene han sang aleine, uten Christine, skapte ingen julestemning hos meg, og det er jo heile poenget med en julekonsert. Heldigvis sang Christine Guldbrandsen mange flotte sanger og sammen satte de inn støtet og fikk lurt frem litt stemning. Det var dessverre altfor fort over til at stemningen lot seg feste. Så no sitter eg her igjen, med eksamenslesingen hengende over meg som en stor svart sky. I morgen er det over - forhåpentligvis med godfølelse som lett kan overtas av litt julestemning.

Dagens luke:

Look at the stars. Look how they shine for you. And everything you do. Yeah, they were all yellow.

-Coldplay-

Lørdagsmodus

Ja, det er lørdag og eg burde ha lest og blitt god til eksamen. Men eg er i lørdagsmodus. Eg gjør nemlig alle andre ting. Hadde seint frokost til popquiz på nrk P1. No har eg bakt kake til 25 års-feiringen min og eg roer ned foran tv med håndballkamp: Norge-Korea. Det er jevnt: 12-12. Det blir en spennende kamp. Når kampen er over skal eg gjøre alt eg burde.

Luke 12:

er en artig vri på eventyret om Rødhette og Ulven.

Slagsmålsklubben - Sponsored by destiny from Tomas Nilsson on Vimeo.

Smugtitting

Når blir man egentlig for gammel til å smugkikke på det motsatte kjønn i garderobedusjen? Eg trodde at når man var over 20, så var det på tide å finne på andre ting for å skape spenning i tilværelsen. Tydeligvis tok eg feil. For i dag tidlig då eg stod i dusjen etter en treningsøkt på SiB, tittet det plutselig et mannehode frem i glassdøren til badstuen der man kan se gjennom fra dusjene i en garderobe til dusjene i garderoben ved siden av. Garderoben ved siden av brukes for anledingen til gjennomgang for å ta hensyn til studenter som har eksamen i hallen. Eg ble litt perpleks kan du si. Hadde ikkje venta at de som gikk gjennom garderoben ved siden av skulle ta seg til å gå inn i dusjen for å få en smugtitt på en naken kropp. Men sånn er det altså. Man(n) blir ikkje for gammel til slikt. I alle fall ikkje denne mannen.

Høstsmil

Det er ikkje alltid like lett å ha "ferie". Ja, eg skriv det slik, men hermeteikn.

Eg sit med eit lese-, skrive- og lærepress. Ja, for ein kan også kalle det studieveke. Eg brukte gårsdagen på diverse bildebehandlingsprogram på nett. Det kjennes ikkje som velbrukt studietid, men det er ein del av det eg skal lære. I dag er det oppgåveskriving som står for tur. Eg har opna word, laga tittel, scanna inn den samansette teksten eg skal analysere, men så sa det stopp.

SUKK

Jaja, i desse tunge "ferie"-tider er det godt at naturen smiler innimellom kraftige regnskyll.

Dag på museum

Naturhistorisk museum har eg alltid likt. Derfor er det så greit å være student, for då kan eg gå der så mye eg vil uten å betale én eneste krone for det. No er det også komt en ny utstilling om kolonitiden og Norge. Selv om det er gratis å besøke museet pleier eg å ha en anledning for å gå der. Dagens anledning var å ta følge med Dilanka fra Sri Lanka, Sherry fra Kina og Haruka fra Japan. Agnete fra Norge var også med. Eg tror nesten at eg og Agnete lot oss fascinere mer enn turistene.

kribling

Ja, no kribler det i magen. Det var vel på tide. Eg var helt rolig i hele går. Litt for rolig kanskje. Gav meg vel med lesing litt for tidlig. I alle fall føles det sånn no. No er eg ikkje så rolig lenger. Om 20 minutter skal eg inn i forberedelsesrommet og om 50 minutter er det min tur til å vise mine utstrakte kunnskaper i matematikk. Det er bare å la det stå til. Eg veit eg skal ha oppgavesett E, men ka betyr det? Aner ikkje.

Uansett er ting litt kaos i hodet. --3=4 er det ikkje?

Eksamenslesing

Det nærmer seg eksamen, som nevnt tidligere på bloggen. Det betyr derfor at også lørdager vies til eksamenslesing (i alle fall første halvdel av dagen). Det er matematikkeksamen som lurer rundt første hjørne, og i den anledning leses det en del matematikk. Som de fleste sikkert fikk med seg på barneskolen eller ungdomskolen, så kan statistikk fremstilles på en slik måte at en misviser leseren av diagrammet litt. Eller sagt på en annen måte, man manipulerer med fremstillingen slik at man får frem det man vil at leseren skal få med seg. Slik er det i grunnen også med bilder:

Min matematikkvenninne, Aud:

Einar og hans biologivenner:

Eg og Aud satt på ene enden av bordet og biologifolka på andre enden. Sånn såg det altså ut. 

Engler og demoner

I går var det full fest på Bergen kino, Konsertpaleet. Den største salen KP1 var ferdig etter langvarig oppussing. I den anledning ble medlemmer av kinosonen (som det er gratis å bli medlem i) tilbudt 2 billetter til prisen av 1 på alle filmer i går. I KP1 skulle premièren på Engler og demoner vises. Eg og Einar var litt seint ute med å skaffe oss billetter, men vi var heldige og fikk to billetter helt på kanten på rekke 5. Kl 21.13 gikk vi på rød løper inn på Konsertpaleet og satte oss godt til rette i nye stolseter som kan stilles i behagelig bakoverlent stilling. Vi var litt redde for at venstrevingen til rekke 5 var litt langt ut på siden til å få den helt store kinoopplevelsen, men der tok vi heldigvis feil. Det var helt greit, faktisk, og eg hadde heller ingen hoder som ruvet opp foran meg og skygget for nedre del av lerretet. Det eneste vi virkelig ikkje likte med den nyopussa salen var de små blå lysene i taket. Utrolig slitsomt rett og slett.

Over til filmen. Eg har lest boken. Men husket svært lite. Hadde noen erindringer om noen kardinaler og slikt og en antimaterie, men det var det. Egentlig ganske greit, for filmen ble skikkelig spennende, og det var greit å ikkje huske hvem som var skurken. Den handler om Robert Langdon, som noen kanskje husker fra Da Vinci-koden. Han blir tilkalt til Vatikanet etter at Paven er død og de fire favorittene til stillingen er bortført og er truet på livet. Det er en nervepirrende film, som kanskje er litt grotesk i enkelte scener, men det er vel slik thrillerkategorien er blitt no til dags. Tross noen litt groteske scener, som det går an å lukke øynene for (eg er evig takknemlig for den egenskapen), likte eg filmen. Den underholdt fra ende til annen. Og den var vel i grunnen ganske mye bedre enn Da Vinci-koden. 

Nabolaget

Etter noen timer med dataen på fanget og word i skrivemodus, var det på tide med litt frisk luft. Eg tok med meg mitt lille kamera og vandra litt i nabolaget. 

Det er et flott nabolag eg har, er det ikkje?

Virkelighetens brutalitet

Ja, virkelighetsflukten fra forrige helg er over, og den brutale virkeligheten har tatt over. Eksamen nærmer seg og nervene er i høyspenn. Matematikken er ikkje alltid like lett å begripe seg på, sjølv om mange påstår at det er svært logisk... I samme slengen som at eg så vidt holder hodet over vannet i matematikksjøen, fant eg ut at det var på tide å flytte... Var det så lurt då?

La oss lage en pro-contra liste:

Pro: 

Kjøkken og stue

to bad

vaskerutiner

balkong

hyggelige kollektivfrender

steikeovn.

Rom med vegger. Ikkje bare tak.

plass til besøk.

(mitt nye rom)

Contra:

Leve i pappesker en stund

savner Lena

Føler meg litt på besøk hos folk eg enno ikkje kjenner.

ekstra stress i eksamenstiden.

Ka veier tyngst egentlig?

På sikt er det vel pro-siden. 

(mitt gamle rom)

Men sjølv om virkeligheten kan kjennes brutal av og til, så har eg fantastiske Einar som tar meg med på gode opplevelser hver dag (nesten). I dag var vi på kafé og deltok på quiz. Artig. Vi vant nok ikkje, men det veit vi ingenting om, for vi gikk før det var ferdig. Derfor liker eg å tro at vi kom på første plass ved vannhullet. 

Engasjement

Gratulerer med dagen! Det skal visst sies på 1.mai har eg forstått.

Som engasjert pedagogstudent møtte eg opp sammen med resten av Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet på Tårnplass 14.15 i dag, klar til å gå i 1.mai-tog. 

Parolene i år var: 

Som i fjor:

"vi skal bli lærere, vi vil ta ansvar!"

og to nye:

"Stoltheten har vi, har vi respekten?"

"Fremtidens barn trenger fremtidens pedagoger". En parole vi etter litt ettertanke i dag syns skulle vært skrevet litt anderledes: "Fremtidens barn skal få fremtidens pedagoger." Men begge deler fungerer i grunnen. 

Det var skikkelig kjekt å gå i dag. Vi hadde et korps bak oss, og eg merket at hver gang de spilte opp, måtte eg virkelig smile. Det er godt å være engasjert!

Parolene kan også brukes til andre aktiviteter seinere om vi skulle trenge det. Svamkast for eksempel...

Landsmøte

I helga var eg travelt opptatt som delegat og medarrangør  av landsmøtet til Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet (PS). Møtet ble altså avholdt på Høgskolen i Bergen avdeling for lærerutdanning. Mye skulle fikses og ordnes, og mitt hovedansvar var mat til allergikere, inkludert meg sjølv, og hyggelig aktivitet på fredagskvelden (les: quiz og tegnekonkurranse). 

Det praktiske rundt møtet, som vi som lokallag altså hadde ansvar for, gikk greit. Quizen og tegnekonkurransen falt i smak og fredagskvelden ble en skikkelig suksess. 

Eg var delegat for andre gang. I fjor var eg delegat nummer 28. Denne gang var eg nummer 30. Eg stiger i gradene, og eg føler eg også gjorde delegatjobben min ganske mye bedre i år. I fjor hadde eg nok med å forstå systemet, kodene og sakene. Terskelen for å tegne seg til talerstolen var skyhøy, og eg hadde ikkje vinger til å nå over den terskelen i fjor. I år derimot, var eg på talerstolen hele 5 ganger, og en av gangene fikk eg til og med applaus. Det skal i den anledning nevnes at i stedet for applaus, som omtrent bare brukes etter vedtak i saker, har man et støttetegn som tar mindre tid å vise. Derfor er det ganske stort å få applaus etter et innlegg. Eg merker at eg lever litt på det enno...

Lørdagskvelden var det tid for festmiddag. I år som i fjor, ble det fremført en fengende, morsom, men temmelig vulgær sang, som eg fremdeles tar meg sjølv i å nynne på... nananana.... I like the feeling.......nananana..... Do it again, if you can...... KOM DEG UT AV HODET MITT!!!

Det tok noen timer å rydde opp på skolen etter møtet. Men sammen fikk vi skolen klar til de vanlige studentene til mandag morgen.

Motivasjonsfaktor

Mandag 

kl 1839: 1128

Tirsdag

kl 09.00: 1227

09.21: 1660

0927: 1713

10.46: 2093

11.07: 2223

12.57: 2229

13.47 2425

14.03: 2512

14.42: 2719

Hva er dette?

Jo det er et tegn på at motivasjonen min ikke er på topp, og at eg teller ord i håp om at de skal oppstå raskere enn eg egentlig skriver de. Akkurat som når eg teller sider når eg leser pensum. Det kan sies at ingen av delene fungerer for å produsere flere ord raskere eller lese flere sider på kortere tid. Men eg gjør det likevel. Det er til en viss grad ørlitegrann motiverende... 

Maksgrensen er 5000 ord. Eg har satt målet mitt litt lavere. Så får resten være en bonus. Er 3000 ord et for lavt mål, tro?

Oppgavestress

Eg sitter for tiden nedgravd i en haug med bøker. Eg skriver oppgave i pedagogikk om elevenes læringsmiljø. Det går ikkje så veldig bra. Bøkene er ikkje de eg trenger, og biblioteket er ribba for alt som kunne ha vært aktuelt. Foreløpig er eg 653 diffuse ord på veg på en oppgave som helst skal blir minst 4000 ord lang (maks 5000). Eg er sterkt redd for at dette kan bli det dårligste arbeidet mitt i min levetid så langt. I alle fall om man tar hensyn til forutsetninger og evner. Det er kanskje ikkje så farlig, tenker du. Og det kunne kanskje eg også tenkt. Men eg lider (ikke alle vil mene det er en lidelse) av høye krav til meg sjølv. Det ser ut som at det eg no produserer ikkje når opp til mine egne standarder. Dermed er det vanskelig å skrive videre. Men eg må det, for å redusere stressnivået mitt. 

Neste uke, fredag kl 14 (helst før, siden eg skal på landsmøte i Pedagogstudentene fra torsdag) er oppgavestresset over. Min deadline er egentlig onsdag kl 12.oo. 

Det må vel gå. 

Sjølv om oppgaven blir så som så.

Bienes hemmelige liv

Tross travle dager i praksis, dager som eg teller ned, en etter en, til vinterferie (også kalt studieuke), har eg vært på kino. En takker ikkje nei til gratistilbud fra Bergen kino, så lenge en har tid til å ta i mot. Denne gangen fristet de med Bienes hemmelige liv. En film basert på boken til Sue Monk Kidd med samme tittel. Den handler om Lily. Lily som drepte moren sin i et uhell då ho var fire år, og har måttet leve med skyldfølelsen fra seg selv og faren. Faren takler ikkje sitt eget liv og evner dermed ikkje å elske sin egen datter. Det foregår i sørstatene i USA på 60-tallet, då loven om "borgerrettigheter for alle" ble signert. Lily flykter fra sitt hjem sammen med hushjelpen Rosaleen, og ender opp på en bifarm hos tre birøkterkvinner: May, June og August. 

Det er en veldig sterk film, som får en til å smile, le og gråte. Eg gråt nok litt mer enn Einar... Sjølv om eg har lest boken, så ble eg ikkje skuffet av filmen. Den klarer virkelig å ta vare på og få frem bokens kvalitet, og griper en fast til lerretet. 

Eg er ingen åndspygmé

Pedagogikklæreren min er klar på ka han mener. Studenter skal være forberedt, og engasjerte. Lærere skal være kunnskapsrike mennesker som er interessert i stadig å lære mer. 

Dette får vi stadig høre. Eg er enig og prøver hardt for å leve opp til egne, og til dels også andres, forventninger. 

I dag fremmet han en ny mening om allmennlærerestudenter: 

Vi må følge med i nyhetsbildet, lese aviser hver dag og sette oss inn i samfunnets diskusjoner. 

Han ble sjokkert da han for noen år siden opplevde at mindretallet i en klasse leste aviser. Og skammet seg over "å sende slike åndspygmeer ut i skolen". 

Eg er ingen åndspygmé. Eg veit at Israel har valg i dag. Eg veit at det herjer branner i Australia for tida. Eg veit at det diskuteres om man skal kunne bruke hijab sammen med den norske politiuniformen for tida. Eg veit også at verden preges av en finanskrise.