Mot 2011

Huff, så fort alt går. Med knirking under skoa og med kuldegrader til langt ned mot 20-tallet, skulle ein jo tru at tida sto stille i frosne iskrystaller. Den gang ei. Enda ei jul går mot slutten, og eit nytt år møter oss snart i døra ved neste regnskyll (skal vi tru meterologene).

Eg kjenner at eg ikkje er heilt klar for eit nytt år heilt enno. Eg var akkurat blitt godt kjent med det gamle. Det gamle ja, det bød på godt og vondt. Og no kommer vi godt overens, så no kunne vi godt fortsatt litt sammen, eg og 2010. Med meir romjul. Meir julekaker. Meir familietid og meir fri. Kanskje 2011 vil by litt på det same? Bare i ei litt anna rekkefølgje?

Eg håpar det. Dessutan håpar eg 2011 vil by på mykje leving!

En basunengel savner sin bestemor

Den prektigkledde sommerfugl

er fløyet fra Guds hånd.

Han ga den gylne ringer

og røde purpurbånd.

Han lærte den å flyve høyt,

høyere enn jeg er.

Den har nok fuglens lyster,

men ei dens dun og fjær.

Og alle verdens mennesker og

alle kongebud

ei gjøre kan en sommerfugl.

Det kan alene Gud.

Henrik Wergeland

5 juni:

"Vil du gifte deg med meg?"

"Frir du?!"

"Ja..."

"Ja, jeg vil gifte meg med deg."

No:

Ringene er på og no er det offisielt: Vi er forlova!

I dag har vi også fått på plass dato med kirke og festlokale, så 18.juni neste år er den store dagen!

Fra Kilimanjaro

Det er fortsatt sommer. Eg insisterer!

Eg sitter på balkongen og det faller en og annen dråpe ovenfra, men det er fortsatt sommer, så det er her frokosten skal spises når eg er her. Ja, for eg er tilbake i Bergen og kollektivet. Noe som føltes som å bestige Kilimanjaro i går. For eg hadde med meg et nytt flyttelass. Og det står i stua og venter på et ryddeinitiativ fra min side. Det ligger dødt foreløpig, for eg nyter utsikten fra mitt afrikanske fjell. Noe er anderledes siden sist. Naturhistorisk museum har skifta farge, så utsikten er mindre fargeglad knæsj og mer klassisk pastell. Blir nok vant til det etterhvert.

Jeg fant, jeg fant

Ja, når eg no er blitt så gammel at eg ikkje lenger får ha eget rom hjemme hos mine foreldre, så må alt pikkpakket mitt ut. Et mål er jo å kaste så mye som mulig, men det er en kompetanse eg nok kan utvikle videre ser eg no når pappeskene står klare til å kjøres til by'n. Det å rydde og flytte slik er noe slit, eg har så mye drill, men innimellom alt dillet så finner eg noen interessante ting. For eksempel kom eg over alle skolestilene mine fra videregående, og der var det jammen meg noen litterære perler... Og slikt kan ikkje havne i papirbosset, nei! Eg oppdaget at eg hadde sansen for kåseri på den tida, og etter å ha humret litt for meg sjølv inne på rommet fikk eg etterhvert tilhørere som låg langflate av latter etter en liten høytlesingsstund.

I dag fant eg en annen godbit, nemlig seersuksessen (eh...) Død.no. Det var en film eg laga sammen med noen venner då vi gikk på videregående.

Den handler, slik eg husker det, om noen venner som skulle treffe noen de til da bare hadde kjent over nettet (tidsaktuell i så måte). Det utspiller seg til å bli et blodig drama i et hus

i utkanten av et boligfelt. "Eg hører krafsing!", er et sitat fra filmen som fester seg til dine mareritt i lang tid fremover. Filmen kan vises til venner og bekjente om det skulle være interesse for det. Anbefalt aldersgrense 15 år.

Helgen, som eg skulle bruke på dette flytteprosjektet har jo vært altfor fin til å stå inne og rydde på. Eg er jo vestlending og vi må jo slippe det vi har i hendene når sola skinner. Så det ble heldigvis noen båtturer på meg innimellom flyttingen.

Eg og Pappa hadde en hel dag på sjøen i slutten av forrige uke. Då fiska vi over 50 fisk, så fiskemiddagene utover høsten er sikret.

Lørdag reiste vi med båten på besøk til noen venner på Sund. Eg og mamma koste oss i sola.

foto: Ivar August Bye

Nabolaget

Etter noen timer med dataen på fanget og word i skrivemodus, var det på tide med litt frisk luft. Eg tok med meg mitt lille kamera og vandra litt i nabolaget. 

Det er et flott nabolag eg har, er det ikkje?

Virkelighetens brutalitet

Ja, virkelighetsflukten fra forrige helg er over, og den brutale virkeligheten har tatt over. Eksamen nærmer seg og nervene er i høyspenn. Matematikken er ikkje alltid like lett å begripe seg på, sjølv om mange påstår at det er svært logisk... I samme slengen som at eg så vidt holder hodet over vannet i matematikksjøen, fant eg ut at det var på tide å flytte... Var det så lurt då?

La oss lage en pro-contra liste:

Pro: 

Kjøkken og stue

to bad

vaskerutiner

balkong

hyggelige kollektivfrender

steikeovn.

Rom med vegger. Ikkje bare tak.

plass til besøk.

(mitt nye rom)

Contra:

Leve i pappesker en stund

savner Lena

Føler meg litt på besøk hos folk eg enno ikkje kjenner.

ekstra stress i eksamenstiden.

Ka veier tyngst egentlig?

På sikt er det vel pro-siden. 

(mitt gamle rom)

Men sjølv om virkeligheten kan kjennes brutal av og til, så har eg fantastiske Einar som tar meg med på gode opplevelser hver dag (nesten). I dag var vi på kafé og deltok på quiz. Artig. Vi vant nok ikkje, men det veit vi ingenting om, for vi gikk før det var ferdig. Derfor liker eg å tro at vi kom på første plass ved vannhullet. 

Før-etter