Fremdeles vinter

På søndag var det vår i luften. Solen skinte og gresset begynte å nærme seg en frisk (om man legger godviljen til) grønnfarge. Men ka skjedde?!?! Vinteren sneik seg på igjen. Plutselig var det kvitt overalt, og folk kom for seint til skole og jobb pga av 7 cm snø på vegen. Eg var litt skuffa, eg innrømmer det. Eg begynner å bli klar for vår. Samtidig er eg ikkje heilt ferdig med vinteren, så når eg no er komt over sjokket, så ønsker eg snøen sånn passe velkommen.

Med vinteren kom en hyggelig overraskelse. Glassmesteren ringte og kom dagen etter og satte inn nytt vindu til oss. Endelig! No er stuen noen lunde tett, og vi slipper og henge firdobbelt lag med tepper foran vinduet for å skjerme for trekken. Luksus! Så no kan det i grunnen bli kald vinter litt igjen, for no holder vi det varmt i stuen, og isen vil holde seg utendørs...

statusrapport

Kråkene koser seg fortsatt på tårnet.

Isen legger seg tjukkare og tjukkare på ruten. (Forrige uke smeltet det i alle fall litt og samlet seg som vann i karmen. No er det is i karmen også). Erling Kagge må gjerne kalle oss pingler og klagere, men han har nok ikkje et hus der det trekker fra sprekker og stikkontakter og der peisen ikkje har spjeld... Varmepumpen strever, stakkars, og tross tilteiping av balkongdøren og stikkontakter, blir det ikkje skikkelig varmt. Hadde eg vært pensjonist, hadde eg nok dødd av trekk for lenge siden. Men i dag har vi fått orden på stikkontakttrekken. Elektrikere kommer når nøden er stor, men glassmesteren mente at siden ruten ikkje var knust, kunne det vente. Ja,vel, men det er det jo lett å gjøre noe

med... eller?

Det er kanskje ikkje så lurt å knuse ruten, så mens vi venter på ny rute, kan vi jo kose oss med å skrape inn hjerter og andre kruseduller.

På innsida, det som bare skal vere på utsida

Is.

Is på ruta. For noen dager siden kunne eg nok tatt isskrapen fatt. No må eg nok til med kraftigere verktøy. Eg har ikkje bil, så det er ikkje der isen ligger. Nei, isen ligger på innsida av stuevinduet. Vi har lenge syntes det var litt kaldt i nakken i TV-kroken, så vi har snudd fjernsynet og plassert en sofa midt i stuen, - mer i nærheten av varmepumpen, som går på full guffe for tida. I går kikket eg, av en eller annen grunn, bak teppet vi har hengt framfor vinduet for å dempe trekken litt. Då oppdaga eg isdekket på ruta. Og dammen i vinduskarmen under. I dag ligger det også et frossent håndkle i vinduskarmen...

No er det satt en glassmester på saken og forhåpentligvis vil vi få nytt vindu før vi vet ordet av det, og før isen er en cm tjukk. No er den på 5 mm sånn ca.

Snart vil kråkene fryse.

Postludium

Solen har ikke skint så mye i påsken. I alle fall ikke der jeg har vært. Likevel har nesen min blitt pyntet med utallige (eller de går sikkert an å telle) små fregner etter timesvis på ski. Jeg tror jeg har gått ca 9,6 mil på ski i påsken. Det har vært fantastisk. Tross snø fra himmelen og vind, har turene vært fine. Det er så godt å gli bortover i skisporet, se snødekte fjell så langt øye kan se og høre knirkingen fra stavene i snøen. Inne på hytta har det blitt tid til mye kos. God mat, spilling og hundrevis av quiz-zpørsmål har fylt påsken. Premier fikk vi også. Skrapelodd. Ingen med gevinst. Nå er jeg tilbake til hverdagen. Oppgaver skal skrives, filmer skal redigeres og bilder skal tas. I tillegg skal det leses. Side opp og side ned. Godt det snart er ferie igjen.

På ski i Bergen

Foto: Einar Ingebrigtsen og meg selv.

København

Eg er tilbake frå København. Med meg heim har eg minnene frå ein flott tur, ein del nye ting og ein saftig forkjølelse.

Opplegget på Schæffergården var godt satt saman. Vi fekk foredrag om dansk språk, dansk ungdomsspråk, toleranse i dansk barnelitteratur og Karen Blixen. I tillegg hadde vi nokre utflukter til blant anna Karen Blixen sin heim i Danmark, som no er museum. Mange av mine medstudenter var nok litt stressa over at vi ikkje fekk så mykje tid til å sjå København. Men eg og fire andre slappa godt av, for vi skulle vere att i Køben heile helga.

På Schæffergården fekk vi treretters middag kvar kveld. Her ser vi forretten frå eine dagen då vi fekk jomfruhummer.

Då studieprogrammet var slutt tok vi beina fatt og satte avgarde mot hotellet vi hadde bestilt.

Utanfor Hovedbanestasjonen var det bare å dra fram kartet for å sjå kor vi skulle gå. Kjekt å vere turist.

Fredag ettermiddag fekk eg tid til å treffe min gode, danske ven frå folkehøgskulen. Det var fem år sidan sist vi såg kvarandre, så no var det jammen på tide.

...treng eg seie noko meir...

Ved Den lille Havfrue blei eg oppslukt i å ta bilete. Dermed oppfatta eg ikkje at resten av gjengen gjekk vidare.

Eine kvelden spaserte vi tilbake til hotellet i snøstorm. Skikkelig guffent var det.

Dermed var det veldig godt å komme inn på rommene våre, der vi drog fram spel og snacks.

København var snøkledd i helgen. Likevel er eg meir imponert over måkeferdigheitene deira enn dei vi ser her i Bergen. Og eg trur nok vi burde vere mindre overraska over snøfall enn Københavnerene...

Røde sko

Eg har vært uten røde sko i det siste. En hard tilværelse for en som har vendt seg til å ha et par røde sko. I romjula oppdaga eg at skoa mine hadde hull. Hull rett fra foten og ut i snøen. Ingen ideell situasjon i vinterkulda. Skoene måtte dermed tilbake til butikken. Eg ville ikkje ha tilgodelapp eller nye sko av annen type. Eg ville bare at mine røde sko skulle bli bra igjen. Dessverre sto ikkje skoene til å redde, men heldigvis hadde de et tvillingpar i en annen butikk. Det siste paret som var igjen av røde sko i min størrelse. Den hyggelige dama i butikken fikk skoene sendt til seg, men så forsvant skoene i et kaos. Ingen visste kor skoene var. Stakkars mine nye røde sko. De må ha kjent seg helt fortapt. Butikken ville gi meg tilgodelapp og mulighet til å kjøpe noen andre sko. Men eg gav ikkje opp håpet på at de røde skoene ville dukke opp igjen. Eg ventet ved telefonen i dag ut og dag inn. Og langt ut på dagen i dag kjente eg det: Det dirret i lommen. Det var telefonen som vibrerte. Eg flippet diskre opp telefonen og leste meldingen som var tikket inn. Skoene var kommet til rette og eg kunne komme og hente de i butikken!

Endelig! Eg har et par røde sko igjen!

På besøk hos vinteren

Siden onsdag har det snødd tett. I ett. Det kvite teppe ligger tjukt over mose og stein.

Vinterlandet er ikkje Bergen. Her aner eg ikkje kordan været har vært.

For eg har vært i isolasjon fra omverdenen. Sammen med kjæresten min. På en hytte langt utfor allfarveg. Den eneste som har kjørt forbi har vært måkemannen.

Tross mye snø var det ikkje skiføre. Heldigvis. For skiene lå igjen i Bergen.

Men sparkeføre har det vært.

Og fint innevær.

En oppdatering

Ja, det er vel på sin plass å oppdatere litt. Det har vært en innholdrik og god påske for meg i år. Etter turen til Oslo, dro eg til Gol, der eg var på hytta til Einar sin familie resten av påskehøytiden. Det ble en veldig god påske. Hytteliv er virkelig noe eg liker. Tiden er ikkje så viktig. En fyller dagene med lange koselige måltider, spilling, turgåing og lesing av god litteratur i sofakroken. 

Memoryspilling og kryssordløsing har preget påskeferien. Norsk Ukeblad hadde et gigantisk kryssord som bilag i påskenummeret. Det lå brettet utover spisebordet i mange timer gjennom påsken uten at vi har klart å løse det enno. Men vi har ikkje gitt opp. Kanskje vi skal prøve med en kryssordbok for hånden?

Langfredag fikk eg være med på det tradisjonelle påskerennet til slekta til Einar. det innebar å først tråkke løype i litt over to timer, før vi brukte ca 8 min på å gå løypen to ganger og prøvde hardt for å få begge rundene til å bli like i tid. Det var vanskelig. Eg kom på 25 plass. Og oppdaga dermed at eg har et heller unøyaktig begrep om tid.... 

Men det var skikkelig kjekt å gå. Stemningen var god og etter rennet var det grilling. Einar, bakeren min, hadde bakt hamburgerbrød til meg uten at eg ante noe om det. Han er fantastisk! Det var de beste hamburgerbrødene eg noen gang har smakt. Han er bedre på glutenfri bakst enn meg, jo. 

Påskeaften gikk vi på ski til Nystølsvarden. Fiskebein til topps og superspeed ned igjen. Sola strålte og lokka fram minst 32 fregner på nesen min. Nesten ved toppen fikk eg gleden av å se en stor flokk med reinsdyr. Det er like artig kvar gang når en ser dyr i naturen, som ikkje er hunder unnlatt fra båndtvangen. 

For å oppsummere: Eg har hatt en god påske. 

På Senja

Eg gikk bortover en snødekt veg. Til venstre slo bølgene innover en strand, og til høyre lå det et par hus, ikkje så altfor tett. Målet var nærbutikken, Joker. "De smarte sparer tid og penger", tiden kan eg vere enig med, men pengene sparte eg ikkje så mye av. Butikkens priser låg ca 4-5 kroner høyere enn det er vant med. På butikken hilste eg på en mann med rullator. Eg brukte god tid i butikken. Var ikkje så lett å finne det som stod på handlelappen. Til slutt fant eg ut at det var fordi utvalget ikkje strakk heilt til, men hjelpsomheten var det ikkje noe å si på. Eg betalte, putta varene i sekken, tok purren i hånden og spaserte heimover. Om litt tok eg igjen mannen med rullator, nikket, gikk videre.

I dag såg eg en ørn. Mektig!

Revespor i snøen, strakk seg over stranda.

Respekt i akebakken

Det er snø i Bergen. Ikkje bare slaps, sånn som det ofte er, men masse kvit snø, som gir brøytekanter og ski- og akeføre. Dermed har eg og Einar kjøpt oss kvart vårt rompeakebrett, og vi har utfordra skjebnen i diverse bakker i Christieparken. Vi begynte mellom trærne, og fant ut at det var vel dristig, då det ikkje alltid er like lett å holde kursen på rompeflakene. Dermed beveget vi oss videre til en annen bakke. Der var det ingen som hadde akt før, og snøen var for djup til vårt akeutstyr. Det går liksom ikkje så fort når man må breøyte med seg snøen på vegen...Vi endte opp i bunnen av parken, like ved Brann stadion. Der var det litt av en akebakke: Bratt og med en del humper. Det var også andre akegalde folk der. Barn. Ja, vi ble sett litt rart på, men fikk plutselig publikum som stoppet egen aking då Einar viste kordan det ser ut å hoppe på rompeakebrett: Han hadde en fart som ikkje var tilpasset forholdene, og plutselig kom det en lite dump. Dermed fløy han opp i luften, armer og bein og snø virvlet hit og dit, og då han landa første gangen, ble det tatt sats inn i en sidelengs salto (gjerne kalt skru), som fortsatte inn i en fin rulle, til han plutselig stod på beina på mirakuløst vis. Bildet kan ikkje måle seg med kordan det var å se det live, men likevel.

ICY i aksjon

Det snødde tett i to timer i strekk. I de to timene i går ettermiddag var ICY ute i bybildet. Utstyrt med bøsser og med god hjelp fra årets solidaritetsettåringer, samlet vi inn penger til Gaza KFUM. Pengene går til tepper, mat, klær og sanitærartikler til sivilbefolkningen som er rammet av Israels grusomme angrep. Det er alltid like interessant å møte mennesker i Bergen når eg sjølv er utstyrt med en innsamlingsbøsse. "Hei! vil du støtte sivilbefolkningen i Gaza?" Mange reaksjoner følger. 

I det noen ser bøssen kommer de plutselig på at de heller vil gå på andre siden av vegen, og skifter fortau, og krysser gaten rett foran en buss. Heller sette livet i fare, enn å måtte si nei til en pengeinnsamler. Andre ser bare en annen veg. Då sier eg: "Ha en fin dag", og de mumler noe tilbake. Det er lett å gi opp når dette er de eneste reaksjonene som følger, men med en gang en gavmild sjel har puttet noen kroner på bøssen, kommer pågangsmotet tilbake. "Hei! Har du en krone til overs til sivilbefolkningen i Gaza?" Det funker. Det er ikkje så mange som ikkje har en eneste krone til overs. Mange går forbi sjølv om eg snakker til de, men eg fullfører setningen min, og når de hører Gaza, så stopper de. "Ja, det vil eg selvfølgelig støtte!" og opp kommer lommeboken og lappene. 

Noen sa: "Sorry, no norwegian". Eg lot meg ikkje stoppe: "No problem, I know english. I'm collecting money to support the sivilians in Gaza". Dermed ble bøssen tyngre og tyngre. Eg fikk til og med praktisert ørlite gran arabisk.

Det var få som reagerte på formålet vårt. En dame spurte meg: "er det palestinerne det går til?" Eg bekreftet, og ho fortsatte: "Ja, det må du presisere, ellers hadde du ikkje fått noen penger av meg". Det var kun én mann eg møtte som tydelig sa "NEI!", men en av de andre opplevde en hel familie som alle gav sterkt uttrykk for at det var forkastelig at vi støttet palestinerne.  

Av en annen fikk eg en klem. Det er ikkje kvar dag man får klemmer av fremmede menn i Bergen sentrum. Og det er ikkje kvar dag man har lyst på det heller...

Innsatsen i de to lange og kalde timene (Det tok 6 timer etterpå å få varmen tilbake i føttene igjen) resulterte i 1618,50 i min bøsse, og til sammen samlet vi inn 7226 kr!

Det er vi svært fornøyd med.

Vinter på Gol

Helgen har føltes som en lang og god ferie. Eg har vært på Gol sammen med Einar og besøkt hans besteforeldre. Vinteren ligger stabilt i Hallingdal. Eg måtte gispe etter pusten og hoste litt, då vi gikk av toget på Gol stasjon fredag formiddag. 20 kuldegrader river godt i lungene som er vant til sure plussgrader det meste av vinteren. Sola skinte uhindra både fredag og lørdag, og fikk kun et lite slør søndag ettermiddag. Vi gikk allerede ut i skiløypene på Golsfjellet på fredag sammen med bestefar Ola. En liten oppvarmingstur på ca 6 km før middag. Lørdag var eg og Einar på skitur aleine. Oppe i høyden var det varmere. ca 10 kuldegrader, og det er bedre å puste i. Då vi rasta ved Syningen (en av tre topper med samme navn, som vi var på eller såg denne helgen) var det så varmt at Einar kunne brette opp ermene og suge opp litt D-vitamin. Vi satt oppi en skråning, og eg presterte å miste koppen min. Dermed fikk vi demonstrert den såkalte snøballeffekten.  Dermed var det bare å ta fatt på redningsaksjonen av koppen. Det var lett å komme ned, men ikkje fult så lett å komme opp igjen. 

På veg tilbake kom onkelen og fetteren til Einar oss i møte, og dermed måtte vi sette opp vårt eget tempo endel, den siste delen av turen. Det nytter ikkje å henge etter...

Helgen bestod altså i skiturer og god mat. For bestemora til Einar kan lage mat. Dessert fikk vi også. Hver dag. 

Det har vært en fantastisk helg!

Til slutt må det nevnes at vi har gått ca 3 mil på ski.

LN-BGQ

LN-BGQ var navnet på det knøttlille flyet eg, Heidrun og Einar satt i sammen med min pilotfetter Harald. Det var 2.nyttårsdag. Dagen det begynte å snø. Det skulle i utgangspunktet ikkje vært noe problem, men då vi kom opp i høgden og sirkla en runde over Bergen sentrum, kom vi inn i yr som frøs i sekundet det traff flyet. plutselig kunne ikkje vi se noe ut av frontruta lenger og vi måtte dermed returnere til Flesland. Veldig skuffende. Eg skulle egentlig få prøve å styre spakene, men det ble det ingenting av. Sikkerhet først. Problemet var ikkje den tilfryste frontruta egentlig, men det la seg islag på vingene også, og då begrenses flyets aerodynamiske egenskaper... Men vi fikk i alle fall ca 10 min i lufta og eg fikk tatt noen artige bilder. Et av de førte til en ganske nervøs telefonsamtale med Mari.

Harald trekker flyet ut av Hangaren etter å ha sjekket det som sjekkes skal.

Harald forklarer meg ka eg skal gjøre om vi må nødlande eller om han mot formodning plutselig besvimer. (foto: Heidrun Sørfonden Bye)

Heidrun og Einar hadde det særdeles behagelig i baksetet.

Eg ante enda ingenting om kor tidlig vi måtte returnere...

En litt bekymra pilot. Ikkje for at det skulle skje noe galt, men for at vi måtte returnere uten å få den turen vi hadde tenkt. 

Landingen er den beste landingen eg har opplevd. Merket nesten ikkje at vi traff bakken.

Romjul

Romjula er prega av late dager. Tida er der bare. Frokostbordet er dekket til randen med godt pålegg og andre ting en måtte ønske å putte i munnen så tidlig om morgenen. Dagen skinner. Rimet ligger iskaldt på vegen, trærne og hustaka. Rommet mitt bugner av flotte julegaver, og en kan knaske julekaker og konfekt dagen lang om en skulle ønske det.

Apropos gaver. Eg har fått så mye flott i år. Kjempemasse av det som stod på ønskelista mi før jul, ligger no på rommet mitt. Og tenk: Eg har ikkje fått to av samme ting! Det er heilt utrulig. Eg treng ikkje nytte noen ting! (Tusen takk for alle gavene!)

I går var det tid for det tradisjonelle julebesøket i Grimseiddalen. Og i år var alle fra min generasjon til stede! Det har ikkje skjedd på MANGE år. I fjor var det eg som ikkje var der. Det pleier alltid være en eller to som er ute og reiser, eller må jobbe. I år var vi alle. Det vil si at vi var 15 fettere og kusiner, 2 kjærester, 2 koner, 5 små barn, 2 venner langveisfra (Hawaii og Bangladesh). I tillegg var jo mine foreldre der, min tante og onkel. Min andre onkel, men ene tanten min var sjuk. Farmor var til stede, og ei anna bestemor også. Til sammen var vi 33 stk. Godt de har stort hus og koselig hus.  

Vanlige aktiviteter på familiens 2.juledagsfest er juletregang, en eller annen form for lek og bading. I år var det etter min mening flere enn vanlig som bada. Spinnville folk. Eg nøyer meg med å se på. Eg ser ikkje heilt gleden i å dyppe meg i iskaldt vann. Noen bader nok mest for å opprettholde et rykte, mens andre bader fordi de ser en glede i det, merkelig nok...

Fortsatt god jul!

 (en barsk bader. Røyken er frostrøyk)

Snø!!

Det har snødd i natt. Borgafjellet er kvitt. Vinteren stakk tidlig innom, men eg trur ikkje han blir så lenge. Kommer nok sterkere tilbake seinere, tenker eg.