Sommeren er snart over. De fleste er startet på studier igjen. Jeg er av de få som ennå har sommerferie. Det føles nesten som om jeg har misforstått noe informasjon og glemt å møte opp. Det kryr av nye studenter i nabolaget og høstsemesteret lurer rundt hjørnet.
Jeg savner allerede sommeren.
Jeg bruker dagene på å ferdiginnrede rommet mitt som jeg flyttet inn i i vår. Dermed fant jeg et bilde fra i fjor sommer. Selv om jeg allerede lengter etter late dager på hytten med sol, lukt av lyng og kløende ferske myggstikk, gleder jeg meg til å løpe gjennom regnet, låse meg inn hjemme og krype inn i et pledd med en kakaokopp og finne solen i felleskapet i kollektivet.
Eg har vært uten røde sko i det siste. En hard tilværelse for en som har vendt seg til å ha et par røde sko. I romjula oppdaga eg at skoa mine hadde hull. Hull rett fra foten og ut i snøen. Ingen ideell situasjon i vinterkulda. Skoene måtte dermed tilbake til butikken. Eg ville ikkje ha tilgodelapp eller nye sko av annen type. Eg ville bare at mine røde sko skulle bli bra igjen. Dessverre sto ikkje skoene til å redde, men heldigvis hadde de et tvillingpar i en annen butikk. Det siste paret som var igjen av røde sko i min størrelse. Den hyggelige dama i butikken fikk skoene sendt til seg, men så forsvant skoene i et kaos. Ingen visste kor skoene var. Stakkars mine nye røde sko. De må ha kjent seg helt fortapt. Butikken ville gi meg tilgodelapp og mulighet til å kjøpe noen andre sko. Men eg gav ikkje opp håpet på at de røde skoene ville dukke opp igjen. Eg ventet ved telefonen i dag ut og dag inn. Og langt ut på dagen i dag kjente eg det: Det dirret i lommen. Det var telefonen som vibrerte. Eg flippet diskre opp telefonen og leste meldingen som var tikket inn. Skoene var kommet til rette og eg kunne komme og hente de i butikken!
