UNESCO

Det har slått meg at eg etter kvart har vitja ein del av det UNESCO kaller verdsarven vår.
Difor kjem det no ein serie med innlegg som vil handle om denne lista og dei plassane eg har vore på. Dette første innlegget vil naturleg nok handle om ein av dei siste plassane eg vitja. Eg har nett vore ein tur i England og der var eg innom ikkje mindre enn 4 verdsarvstadar. Eg startar med siste, nemleg byen Bath.

Bath

Roman Bath

Byen vart grunnlagt av romarane av den enkle grunn at dei fann ei fantastisk kjelde her. Dermed byde dei eit stort badeanlegg og tempel til ære for gudinna Sulis Minerva. Desse anlegga er i overraskande god stand med tanke på at dei vart bygd for rundt 2000 år sidan. På 1700-talet vart byen utvikla i nyklassisistisk stil, noko som komplementerer den gamle antikke arkitekturen. I overgangen til 1800-talet bada overklassen i det romerkse badet og dansa i Assembly rooms, og Jane Austen var ei av damene i flotte kjolar.

Eg og reisefylgjet lot oss imponera av den flotte katedralen, Pulteney bridge, the circus, the royal crescent, assembly rooms og motemuseet. Og sjølv om det romerske badet ikkje tar imot badegjestar lenger (grunna et kjedeleg utbrot av hjernehinnebetennelse på 70-talet), så kunne vi nyte det varme vatnet frå kjelda i Bath i det nybygde Thermae Spa.

Når ein er ute på reise kan menneskja ein møter vere minst like viktige for inntrykket av staden som sjølve staden. I starten av opphaldet i Bath var vi litt uheldige og møtte nokre gretne gubbar. Heldigvis vart inntrykket retta opp igjen då vi etter stengetid fekk sleppe inn i mosaikkbutikken til ein hyggeleg kar midt inne i Pulteney bridge, og det kun for å ta bilete. Brua er ei av 4 i verda som har butikkar på kvar side av brua og veg i midten. Når ein ser brua frå sida, ser det ut som den har overbygg, men når ein kjem gåande over ho, så kan ein risikere å gå over utan å vere klar over at ein nett kryssa brua.

Pulteney Bridge

Heile byen ser ut som den er bygd med tanke på å hamne på UNESCO si liste. Han framstår som ein unik heilskap og gjer spaserturen i gatene spennande og interessant. Utan guide kan ein lure på kva for historiske sus kvar av bygningane ber med seg. Vi var så lure at vi tok ein guida tur med ein kunskapsrik frivillig guide. Dermed fekk vi bli kjent i byen, både historisk og geografisk.

Herskapelig besøk

Når vi først er her i Piemonte, så bestemte vi oss for å stikke innom La Venaria Reale og ta en titt på arven vår (i følge UNESCO). Hele Savoyfamilien stod i ankomsthallen og ønsket oss hjertelig velkommen til sitt lune hjem. Det var de som styrte Piemonteregionen for en tid tilbake.

Vi fikk gå på oppdagelsesferd i slottet og svingte oss gjennom rommene. Det flotteste rommet var den lange, kvite marmorhallen med sjakkrutete golv. 

Det var satt av noen rom til skiftende utstillinger og vi tok en titt på bilder av Mattia Preti og kjoler av Roberto Capucci. 

Tilhørende eiendommen er det en storslått hage.

 Her har det vært mer enn én gartner på jobb. Tross steikende sol og ekstrem hete vandret vi gjennom den vakre hagen og rakk akkurat ut gjenom hovedporten før det stengte. 

Solnedgang over Sri Lanka

Vi benyttet siste kvelden i Pamunugama til å rusle på den svarte stranda og se på solnedgangen. Monsunbølgene slo kraftig innover land, og vi sa farvel til Sri Lanka for denne gang.

Ella Rock

Fjellandsbyen Ella, er et lite behagelig sted, med en temperatur som kroppen min liker litt bedre enn heten i lavlandet. Vi bodde på et lite gjestehus med en vennlig og løsningsorientert vertinne.

Ella Rock. Vårt mål.

Vi hadde reist til Ella for å gå på fjelltur, så det gjorde vi. For å komme til stien, måtte vi gå ca 3 km på jernbanen først. Det er eksotisk for oss nordmenn å bruke jernbanen som landevei, og togene her bråke noe inn i granskauen, så vi får god varsling en god stund før det kommer. Selve stien opp til fjellet var ikke den enkleste å finne, så vi gikk litt feil. Det var skjebnesvangert. Vi ble nemlig drassende på en guide heleveien opp og ned. Noe vi egentlig ikke trengte. Hadde hun pekt oss i riktig retning fra starten av, så hadde det vært enklere å finne stien aleine...

Utsikten på toppen var fantastisk, til tross for en del dis. Om det hadde vært helt klart skulle vi kunne sett helt til kysten og fyrtårnet som står i den sørligste byen.

Tilbake i Norge

Då er vi tilbake i sommernorge etter en deilig uke i Antalya, Tyrkia.

Vi har:

- Tatt mye trikk

- Trasket rundt på måfå

- Trasket rundt mer målretta

- Steikt oss på stranda og prøvd å få farge, mer eller mindre med hell.

- risikert livet i en trapp uten trinn

- Oversett utallige selgere som alle har laga suvenirene sine sjølv... "I've made it myself!".

- Takket høflig nei, takk til tilbud om shisha

- smakt deilig turkish delight, som viste seg og være å gå på en smell

- samlet stein på stranden

- badet i vidunderlig varmt middelhavsvann

- haiket med taus tyrker

- spist masse is

- sett stilig fonteneshow

Alt i alt- en fin ferie!

Perge

Vi ankom Aksu (et lite sted utenfor Antalya) ganske tidlig. Derfra skulle vi gå 2 km for å komme til ruinbyen Perge, som har røtter langt tilbake, til sånn ca 3000 år før Kristus. Men før vi rakk å komme mer enn 200 meter mot målet stoppet en bil. Føreren åpnet døren og vinket oss inn. Han sa ikkje et ord, men var ganske bestemt i sit kroppsspråk, så vi tok imot tilbudet. 2 km for spreke nordmenn er jo ingen sak, men når sola steiker og luftfuktigheten er på 73 %, så er det i grunnen ganske deilig å ta imot hjelp fra sjenerøse tyrkere. Mannen som kjørte oss sa ikkje et ord hele veien, og vi gjorde som han, men brøt stillheten med et Thank you very much, då han stoppa bilen og slapp oss av ved inngangen til ruinbyen.

Etter episoden i går med mannen som måtte vite kor vi kom fra... så måtte vi jo legge oss strake ut i solsteiken då vi kom tilbake til Antalya. Det er ingen sandstrand vi har til rådighet, men en rullesteinstrand. Ganske praktisk egentlig, for man blir ikkje sandete etter å ha klatta på et tjukt lag med solkrem. I tillegg er det jo så mange fine steiner en kan bli fascinert av.

På kryss og tvers i Antalya

Lonely Planet hjalp oss jammen ut på bærtur igjen. Denne gangen var det turistkontoret vi lette etter, og det burde jo ikkje være så vanskelig å finne, sånn i prinsippet. Det skulle vise seg å være særdeles vanskelig. Vi gikk på kryss og tvers og frem og tilbake og spurte den ene etter den andre som sendte oss i hytt og pine rundt omkring. Da vi hadde gått et stykke til møtte vi en middelaldrende kar. "Excuse me", sa han. "You are so white! Where do you come from?" vi som hadde håpet at dagens timer på stranden hadde gitt oss litt farge, ble litt skuffa, men vi svarte og benyttet kontaktmuligheten til å spørre etter turistkontoret. Han pekte oss i rett himmelretning. Det begynte å bli langt på dag og vi ble bekymret for om dette var et slikt turistkontor som man har i Lærdal, der man stenger i tide til at ho som jobber der kan komme seg heim i skapelig tid. Ved et kontor stoppet vi opp igjen og forhørte oss etter turistkontoret. Denne gangen møtte vi på en gammel mann som reiste seg fra krakken sin og vinket oss med seg. Han kunne ikkje et ord engelsk, men kunne flytende det meste annet i en fin blanding. Slik gikk praten og slik vi forstod det var han 78 år gammel og hadde levd hele livet sitt i Antalya. Omsider, etter ganske lang trasking med hyggelig kroppspråksprat med vår lokale guide nådde vi turistkontoret. Vi takket for turen og for praten og gikk inn. Etter en lang tur med kroppspråk og vanen med at tyrkere flest forstår ikkje et kvekk engelsk, så gikk det en stund før vi husket ka vi skulle der, og klarte å få det fram på forståelig engelsk. 

På veg hjemover igjen (en vei som var betydelig kortere, siden vi no visste kor vi skulle og slapp å gå på kryss og tvers hit og dit), kom vi forbi vår kjære guide som hadde vist oss vegen. Han var ikkje komt så langt på vegen tilbake til krakken sin. Vi hilste og tenkte at vi må jo ha et bilde av han. Å, ja, det syns han var koselig, men vennen han stod og pratet med var ikkje god nok til å ta bilde av oss, det måtte en profesjonell til, skal skjønne. Så då var vi på vei igjen, til en profesjonell fotograf som kunne ta et bilde av oss tre. Så guiden vår stakk hodet inn i en elektronikkbutikk etter en stund og fikk en flirende butikkansatt til å komme ut på gaten og ta et flott oppstilt bilde av det nye vennskapet. Deretter var det ikkje mulig å ta farvel uten å være med tilbake til krakken på hjørnet og få en kopp te. Lange samtaler på kroppspråk og smilende tyrkiskfransktyskengelsk ble utveksla og vi lærte ett ord på tyrkisk: Takk.

men det har vi glemt no, for det var det mest kompliserte Takket eg har vært borti. og eg kan si takk på ganske mange språk etterhvert...

Turister på avveie

En skulle tro, at når siste stopp med trikken heter Muze (museum), at det skulle være lett for turister å finne fram til, ja nettopp, museet. Men nei, da. Vi har nemlig reiseguiden Lonely Planet med oss. Og vi valgte å stole blindt på den. Kartet der viste seg å være litt dårlig i forhold til den virkelige verden, og når vi i tillegg då gikk av på et stopp for tidlig (to stopp før Muze), så fikk vi oss en ganske lang vandring i den steikende heten. (37 grader i skyggen).

Etter å ha passert endestoppet fant vi museet der det logisk sett skulle være. Heldigvis var vi begge enige om at kartet i Lonley Planet ikkje var helt godt. Etter en slik trasketur kunne vi ikkje orket noen timer på museum hadde det ikkje vært for den tidligere nevnte prisverdige, air condition-oppfinnelsen.

Etter en lang dag med masse svetteproduksjon var det deilig å ligge flat ut på en solseng under en rød parasoll. Og ikkje minst å dyppe seg i Middelhavet og leke konge av egen øy.

Et godt måltid mat

Det er ikkje alltid like lett å finne mat til en cøliaker på ferie i fremmed land. Spesielt når man ikkje kan språket, og de innfødte heller ikkje akkurat kan sies å være stø i engelsk... Då er det godt å ha en ferdigforfatta tekst fra norsk cøliakiforening.

Den gir eg freidig fra meg til kelnere på de fleste restauranter eg er innom. Oftest kaster kelneren et blikk på lappen ser veldig konsentrert ut et ørlite øyeblikk, så er alt plutselig OK, og det om at lappen skal leveres til kjøkkenet er glemt... Dermed spiser eg med litt uro i magen.

I kveld havnet lappen hos kokken. Og kokken som stort sett kun behersket buffet, mixed grill og Ok på engelsk, gav meg likevel tryggheten om at han forstod at dette var viktig. Dermed var det med full sikkerhet eg inntok et godt måltid i kveld. Etter maten kom kokken tilbake og gav oss litt manuell vifting med en stolpute (noe som virkelig var godt i den trykkende heten) og forsikret seg om at maten hadde vært god.

(Foto: Einar. Det er så høy luftfuktighet her at det dogger så mye på linsen at det ikkje hjelper å tørke det vekk. Dermed ser det litt mer tåkete ut enn det var).

Antalya, Tyrkia

Når 24 grader føles iskaldt, då er det for varmt ute.
Vi har kokt i dag. Sotte på en pir, spist chips og kokt. Gått gjennom gamlebyen og kokt. Stått i skyggen og kokt.

Takk og pris for air condition på rommet.

snart skal vi ut og kokes litt til. Vi blir vel skikkelig hardkokte før vi kommer hjem. Om vi tør å komme hjem da, vi har jo allerede klart å ødelegge nordmenns rykte hos nøttesellerne. "you rubbish people! Norwegian people are terrible!".

På bølgen blå

Eg satt i robåten midt utpå Bjørnefjorden.

Lot meg drive lengre og lengre vekk fra Viksunden og land.

Vinden tok til og sola forsvant.

Bølgene hevet og senket seg, med meg med. De begynte å bryte litt. Kvite skumtopper dannet seg rundt meg, og regnet, det kom dråpevis fra oven.

Etter hvert kom det pøsende, øsende, plaskende.

Måkene skreik.

Fisken nådde ripa i storebåten.

Eg var ute på havet.

Det var på tide å ta årene fatt.

Solstrand hotel og bad

Farmor lever livet på sykehjem. Der kan livet fort bli ensformig. Det er vel ingen som håper på å havne på sykehjem på sine gamle dager, men når det først blir nødvendig, så er det jo godt å ha tilbudet. Men det er viktig å huske at en fremdeles skal leve og oppleve. Som alle andre trenger de som bor på sykehjem også ferie. Da er det godt å ha noen som kan og vil være med på tur. Så første fridag, etter 5 uker med jobbing, satte eg meg i bilen tok med meg Heidrun og plukket først opp Ingebjørg på Flesland. Deretter bar det ut til Søreide for å hente farmor. Ho satt klar og strålte opp då vi kom og tok med oss henne og kofferten og satte kursen mot Solstrand Hotel og Bad i Os.

Der koste vi oss i to døgn. Sammen. I nydelige omgivelser. Der tok eg sommerens første sjøbad og vi nøt også livet i hotellets velværeavdeling. Farmor var tidlig oppe hver morgen og fikk seg morgenbad. Hver kveld nøt vi treretters middager og etter maten fikk vi en egen stue til disposisjon der pappa og Ingebjørg leste høyt fra et utvalg av dikt-og morobøker som var å finne i bokhyllene på stuen.- ("En god saftig røykehoste er et tegn på at kroppen fungerer som den skal". ) I tillegg fikk vi servert varm sjokolade og kaffi. Farmor og eg satte oss i vinduskarmen og nøt utsikten utover Bjørnefjorden. Og da vi alle begynte å bli trøtte og ønsket å ta kvelden, var det farmor som protesterte og mente at kvelden var enno ung. Så i stedet for å gå rett til rommet tok vi oss en tur i hagen. Der var blåbærene modne og det ble en håndfull antioksidanter på oss alle.

Feiring

Min kjære bror er ferdig utdanna og mamma fikk ikkje vært med på avslutningsfesten i Oslo. Det krevde en ekstra feiring i Os. Pappa inviterte oss med på middag på Bjørnefjorden gjestetun. I fjor fikk han med seg et gavekort på middag for to, fra auksjonen på marknadsdagene, og i år kjøpte han et til, siden bordet allerede var reservert.

Vi nøt en deilig treretters middag i godt selskap. Eg måtte diskutere litt ekstra for å få brødsirkelen til forretten, som du ser på bildet. Eg er glad eg gjorde det, for forretten hadde ikkje vært den samme uten. Det smakte nydelig.

Forretten var kalt Smak av Norge, og tallerkenen inneholdt både makrell, spekeskinke og reker. Til hovedrett fikk eg ytrefilé av storfe. Steinbitretten var dessverre ikkje glutenfri, men eg var storfornøyd med den hovedretten eg fikk. Til dessert fikk eg deilige jordbær med heimelaga vaniljeis, nøttecrunch og marengsdryss, en smakseksplosjon. Alt var nydeliggodt, og vi hadde en koselig ettermiddag og kveld som vi avslutta med litt Vett og vedding før en VM-kamp i kjellerstuen.

Innetid

I går kveld var eg på nippet. På nippet til å legge inn et innlegg om st.Hansaftenfeiring. Men så ombestemte eg meg. Sånn kan det gå. Bildet av bålet ligger trygt på harddisken min i stedet og teksten om grillmat og knott nådde aldri tastaturet. Sånn kan det gå.

I dag har det vært vått ute. Skikkelig vått. Då er det greit å kunne sitte inne og lage ting. Eg liker det. I dag har eg sydd gave til Ingebjørg, min søster, til 30-årsdagen i september.

Foreløpig har eg ikkje erfaring med at ho sjekker bloggen min så ofte, så eg tar sjansen på å legge ut dette innlegget.

Det eg har sydd er en skopose. Fortrinnsvis til dansesko, så de ikkje skitner til ting i veska. Men den fungerer nok til andre typer sko også, som fjellsko, joggesko eller sandaler.

Så er det bare å gjemme den i skapet til september.

Sommerferie

Eg lever i harmoni med kyrne.

Godt er det.

Då kan man tåle litt disharmoni i ny og ne.

Postludium

Solen har ikke skint så mye i påsken. I alle fall ikke der jeg har vært. Likevel har nesen min blitt pyntet med utallige (eller de går sikkert an å telle) små fregner etter timesvis på ski. Jeg tror jeg har gått ca 9,6 mil på ski i påsken. Det har vært fantastisk. Tross snø fra himmelen og vind, har turene vært fine. Det er så godt å gli bortover i skisporet, se snødekte fjell så langt øye kan se og høre knirkingen fra stavene i snøen. Inne på hytta har det blitt tid til mye kos. God mat, spilling og hundrevis av quiz-zpørsmål har fylt påsken. Premier fikk vi også. Skrapelodd. Ingen med gevinst. Nå er jeg tilbake til hverdagen. Oppgaver skal skrives, filmer skal redigeres og bilder skal tas. I tillegg skal det leses. Side opp og side ned. Godt det snart er ferie igjen.

På besøk hos vinteren

Siden onsdag har det snødd tett. I ett. Det kvite teppe ligger tjukt over mose og stein.

Vinterlandet er ikkje Bergen. Her aner eg ikkje kordan været har vært.

For eg har vært i isolasjon fra omverdenen. Sammen med kjæresten min. På en hytte langt utfor allfarveg. Den eneste som har kjørt forbi har vært måkemannen.

Tross mye snø var det ikkje skiføre. Heldigvis. For skiene lå igjen i Bergen.

Men sparkeføre har det vært.

Og fint innevær.

Høstsmil

Det er ikkje alltid like lett å ha "ferie". Ja, eg skriv det slik, men hermeteikn.

Eg sit med eit lese-, skrive- og lærepress. Ja, for ein kan også kalle det studieveke. Eg brukte gårsdagen på diverse bildebehandlingsprogram på nett. Det kjennes ikkje som velbrukt studietid, men det er ein del av det eg skal lære. I dag er det oppgåveskriving som står for tur. Eg har opna word, laga tittel, scanna inn den samansette teksten eg skal analysere, men så sa det stopp.

SUKK

Jaja, i desse tunge "ferie"-tider er det godt at naturen smiler innimellom kraftige regnskyll.