Solnedgang over Sri Lanka

Vi benyttet siste kvelden i Pamunugama til å rusle på den svarte stranda og se på solnedgangen. Monsunbølgene slo kraftig innover land, og vi sa farvel til Sri Lanka for denne gang.

Cricket og fisketur

Ridma og laget til Pamunugama YMCA skulle spillle cricketturnering på Poya day (fullmånedagen, 14.juli). De manglet noen mann på laget og valgte like godt å hente inn ny spiller fra utlandet. Haken ved dette, mener jeg, var vel at spilleren de hentet inn ikke kunne spille cricket. Dermed måtte han legges i hardtrening og regelpugging måtte til.

Den nye cricketspilleren trengte også pause fra treningen, og cricketenken syns det var ganske greit å få oppleve andre ting enn å se mannen trene dagen lang. Dermed ble det fisketur på lagunen. Vi skulle egentlig fiske etter reker om natten/grytidlig morgen, men fiskeren som skulle ta oss med ble syk. Dermed ble det garnfiske etter småfisk med flåte i stedet. Vi var litt smånervøse i starten da vi satte oss på den lille flåten, men den klarte å bære oss alle. Men litt våte ble vi. Det var kameraten til Ridma, Prumudu, som var fiskeren, men for å fiske slik trenger man to mann. Dermed måtte Ridma trå til, mot sin vilje. For her må man traske ut i vannet og la gjørmen gli mellom tærne mens man trekker garnet gjennom vannet uten å vite om man ved neste skritt tråkker på en fisk eller blir strøket oppetter leggen av en brennmanet. Eg og Einar var glade for at vi kunne sitte igjen på flåten og betrakte det hele fra et litt tørrere perspektiv.

Poya day kom og den nye cricketspilleren våknet med støl kropp etter litt mye trening. Likevel: han var klar for kamp. Det skulle spilles tre kamper mot samme lag. Pamunugama startet med å kaste. Einar ble plassert på banen for å gripe ballen når den kom i hans retning. Det gjorde den ikke, men det andre laget fikk godt med poeng. Det ble en utfordring for Pamunugama å slå 69 runs, men gjorde et hederlig forsøk. Når de forstod at slaget var tapt, lot de utlendingen slå. Einar gjorde det bra. For resten av laget: overraskende bra! Likevel, de stolte ikke nok på sin nye spiller til å gi ham mye spilletid i de neste kampene. Dermed ble resultatet som det måtte: Pamunugama tapte 1-2 til Wattala. Hadde stjernespilleren fått spille litt mer, hadde kanskje resultatet blitt et helt annet.

Til vestkysten

Vi tok toget til Ella. Det var en flott tur, men den tar veldig lang tid, og billetter må bestilles i god tid. Derfor ble det buss tilbake. Det tar mye kortere tid, men det er litt mindre komfortabelt...

Vi kjøpte et ekstra setet til å ha bagasjen vår på, men vi satt med sekkene sånn halvveis oppå oss.

Vi kom frem til Colombo og ble møtt av vår gode venn, Ridma.

Vi brukte en dag til å slappe av i Pamunugama og oppdatere hverandre.

Fried rice på Nicos. Einar, Ridma og Dilanka.

Utsikt over lagunen

Utpå ettermiddagen dro vi en tur til Negombo beach. Det er monsuntid på vestkysten og det merket vi godt på det urolige havet. Tross skilt der det stod at svømming er farlig, var det mange lankesere som koste seg i bølgene. Mange av dem kan ikke svømme. Vi hadde ikke lest skiltet, så vi skiftet og kastet oss ut i bølgene. Det er ubeskrivelig deilig og avkjølende etter en lang dag med hete, fuktighet og svette.

Sammen med Ridma, forloveden Shalika og Philip reiste vi på dagstur til sørkysten og byen Galle. Einar hadde ikke vært der før, så det var kjekt for ham å se byen med det godt bevarte fortet fra Nederlandsk tid.

Litt nord for Galle, i Hikkaduwa, besøkte vi et skilpaddeklekkeri. Det er et utbredt problem her at skilpaddeegg blir gravd opp og spist, derfor finnes det en del klekkerier som ser til at flere skilpadder overlever. Etter at skilpaddene er klekket blir de sluppet rett ut i sjøen. På kveldstid, så ikke kråkene kommer og tar de. På klekkeriet fikk vi møte en stor skilpadde som vi fikk holde. I tillegg fikk vi møte noen fire dager gamle skilpadder som vi også fikk holde. Det var utrolig spennende. De var så små og søte og følelsen av å ha de små loffebeina kravlende i håndflaten var helt fantastisk. Den sprellet godt, men da jeg strøk den under haken ble den helt rolig.

Dowa Temple

I Ella ble vi kjent med et nygift par fra Sri Lanka som også var på ferie i Ella.Chamika og Kumudu. Sammen med de dro vi til et tempel i nærheten. Dowa tempel. Det var et flott buddhistisk tempel med en buddastatue hogd ut fra fjellveggen utenfor selve tempelet. Inni tempelet skilte det seg fra andre tempel vi har sett ved at veggmaleriene var helt forskjellig fra det vi har sett tidligere. Veggene var fylt med fortellende bilder fra Buddhas liv.

Kumudu, Chamika og Einar

På vei tilbake til bilen gikk vi barbeinte oppover steintrappene. Det var mørkt og vanskelig å se alle detaljer. Plutselig så jeg noe som rørte seg akkurat der foten min skulle til å tråkke ned. I ren refleks satte jeg den like ved siden av og stoppet for å se hva det var jeg nesten tråkket på. Først trodde jeg det var en liten makk.

Etter nærmere fokusering, så jeg at det var en liten slange. De andre kom til og Chamika kunne meddele at dette var en veldig giftig slange!

Vi gikk litt nervøse videre i mørket, og plutselig dro Kumudu chamika og Einar bakover og reddet Chamika fra å tråkke på en ny slange. Og dennne slangen var svær! Lang og svart og kanskje mammaen til den andre? Adrenalinet pumpet og vi var svært glade da vi endelig satt i bilen på vei tilbake til gjestehuset.

Te fra egen hage

I Ella hos vertinnen vår, Rani, fikk vi servert te fra hennes egen hage til frokost. Det er nok den mest kortreiste teen vi noen gang har og kommer til å drikke.

Hagen. Bak klesvasken kan du se noen av tebuskene. De så noe pjuskete ut, men teen var god.

Ella Rock

Fjellandsbyen Ella, er et lite behagelig sted, med en temperatur som kroppen min liker litt bedre enn heten i lavlandet. Vi bodde på et lite gjestehus med en vennlig og løsningsorientert vertinne.

Ella Rock. Vårt mål.

Vi hadde reist til Ella for å gå på fjelltur, så det gjorde vi. For å komme til stien, måtte vi gå ca 3 km på jernbanen først. Det er eksotisk for oss nordmenn å bruke jernbanen som landevei, og togene her bråke noe inn i granskauen, så vi får god varsling en god stund før det kommer. Selve stien opp til fjellet var ikke den enkleste å finne, så vi gikk litt feil. Det var skjebnesvangert. Vi ble nemlig drassende på en guide heleveien opp og ned. Noe vi egentlig ikke trengte. Hadde hun pekt oss i riktig retning fra starten av, så hadde det vært enklere å finne stien aleine...

Utsikten på toppen var fantastisk, til tross for en del dis. Om det hadde vært helt klart skulle vi kunne sett helt til kysten og fyrtårnet som står i den sørligste byen.

1 million flaggermus!

Peradenya botaniske hage like utenfor Kandy var målet i dag. Vi var klar over at vi hadde vært der før, sammen med Kasper og Johannes i 2007, men vi valgte å ta turen likevel. (Da vi kom dit, kom jeg på at jeg faktisk har vært der sammen med Rannveig også). Hagen kan gjerne sees flere ganger, og som vi oppdaget, så er den perfekt for forelska par. Det satt et par bak hvert tredje tre.Vi ble overrasket av en kraftig og litt lang regnskur, og vi søkte ly i en paviljong, der det allerede satt tre forelska par og koste seg. Da vi satt der tuslet det en skorpion forbi.

Høyt oppe i de store trærne var det masse fugler som lagde skrikende lyder. Vi trodde det var fugler, til jeg så nøyere etter. Det viste seg å være flaggermus. Da en mann så at jeg var interessert i flaggermusene, knakk han av en grein og begynte å slå i bakken under treet. Det resulterte i at han vekket hele parken med flaggermus og de skreik som aldri før. Og noen av de tok seg en flygetur. Mannen med greinen var fornøyd med arbeidet sitt og krevde sitt. 20 rupees var lønn for strevet. Flaggermus sovner ikke like fort som de våkner og de svevde over oss i lang tid. Jeg ble litt bekymret for flaggermusbæsj, men vi fikk ingen uhyggelige overraskelser fra oven.

Vi vandret videre, og kom over en snodig palme. Den var gigantisk og hadde store vifteblader som fascinerte oss.

Såre føtter og hovedveisafari

Fra Sigiriya dro vi videre en 90 minutters kjøretur på humpete vei til Polonnaruwa. Det er en av Sri Lankas Ancient cities. Altså: ruiner. Vi hadde tenkt å spise lunsj før vi skulle til ruinene, men før vi rakk å gi beskjed til sjåføren vår om det, så var vi fremme og billettene måtte fremvises. 1000 år gamle ruiner bør ikke sees på tom mage i solsteiken... Det var flott der, men dessverre (for oss bleike nordmenn), så var mange av ruinene hellige. Det betyr nemlig at hatter må av, så solen kan svi ekstra godt, og ikkje nok med det: skoene må også av. Dette er i grunnen en ganske fin gest på hellig grunn, men når bakken er varm som en kokeplate på 6, så er det ikke like godt for beina...Midt på dagen er det også få skyggeflekker å hoppe mellom, så noen av ruinene ble iakttatt i ganske høyt og trippende tempo, mens andre gikk vi rett og slett utenom. Solvarm svart asfalt i Norge er ingenting i forhold!

På vei tilbake til Dambulla, der vi bodde, fikk vi se en elefant! En vill en. Her på Sri Lanka er de ikke så glade i de ensomme elefantene som vandrer aleine. De kaller dem for tanialiya, som betyr gal/uberegnelig elefant. Elefanter i flokk er bedre. Så vi håpte på å få se det også. Og jammen traff vi på en flokk langs veien etter ca 10 minutter. Vi stoppet og stod en stund og var sammen med elefantflokken (litt på avstand selvfølgelig, men vi var der sammen). Elefantene i jungelen og vi på asfalten.

En flokk med aliya, den greie typen. I denne flokken talte vi 7 individ.

Vi ser stadig apekatter og på turen til Polonnaruwa så vi ekstra mange. Mellom ruinene i skyggene under trærne og i trærne.

Sigiriya-Løvesteinen

Lørdag leide vi oss sjåfør, vi kostet på oss litt luksus (før vi fikk oversikt over forbruket så langt...), og det var i grunnen veldig praktisk , for da kunne vi se to severdigheter på én dag. Sjåføren vår var trivelig og kjørte godt, uten stygge forbikjøringer, og det er betryggende for norske trafikanter.

Første stopp var Sigiriya. Et fjell som ser ut som en stein. Riktignok en gigantisk stein. Ved foten av oppstigningen til selve platået/toppen, er det rester etter en stor løve. Nå er det bare fremlabbene igjen, og størrelsen på de sier noe om hvor storslått hele løven må ha vært. Før man klatrer opp på fjellet, kan man spasere rolig gjennom et flott hageanlegg, eller det som har vært et flott hageanlegg for mange, mange år siden. En rolig spasertur, får man forresten bare om man klart og tydelig gir beskjed til freidige omvisere om at man ikke er interessert i guiding. (we're not interested! sant Rannveig?) Det gjelder å være tydelig i ord og kroppsspråk. Noe vi ikke var så gode til da suvenirselgerne dukket opp. Vi endte opp med fire flotte treutskjærte bokser, til en pris som Einar mente var et kupp, men som eg tror vi kunne kommet billigere fra. Likevel: Vi er fornøyde.

På vei mot toppen er det en grotte med flotte hulemalerier. Motivene er toppløse kvinneskikkelser. Legenden sier at på toppen av Sigiriya var det et slott til en av Sri Lankas mange konger. Om det var tilfelle, så sies det at disse kvinnene er hans tjenere og det er denne historien de lokale guidene serverer. Vi overhørte en prat mellom en guide og en kvinnelig turist i 40-50-årene. Hun ble veldig opptatt av hvor opptatt kongen må ha vært av bryster og la ut om dette i det vide og det breie. og guiden fulgte på, og de endte opp med å diskutere hvor det var finest at brystvorten satt på kvinners bryster generelt, og guiden mente da at den godt kunne sitte litt lavere enn den gjorde på kvinnene på hulens vegger.

Den andre teorien om Sigiriya, som vi har fra Lonley planet, og som er basert på arkeologiske utgravninger, er at det var et munkekloster og meditasjonssted. Vannreservoarene på toppen av steinen var nettopp det: vannreservoar, og ikke badebasseng, som kongemyten vil ha det til. Hulemaleriene skal i følge denne teorien være avbildninger av en kvinnelig gud.

Eg kan forsåvidt forstå hvorfor kongemyten lever videre, for den er jo i grunnen litt mer spennende og spektakulær.

Uansett er det et flott sted som er verdt å besøke, enten det en gang var et slott eller et kloster.

Ariel var også med til Sigiriya

Et av bassengene på toppen.

Det er en varm tur, og mye vann kreves for å takle dagen.

Gåte

Einar tror de sier Yes, sir?

Magnhild tror de sier that's it?

Hva sier de egentlig?

Hvalsafari

Vi gikk i blinde ut av senga og smørte oss med faktor 45 over våre solbrente kropper før vi fikk på oss klær og satt i resepsjonen 05.50. Da var øynene åpne og i møte med andre kan vi virke ganske så våkne når det gjelder. Men hva i all verden kunne lokke oss opp så tidlig en feriemorgen? Jo, vi skulle på hvalsafari med den lankesiske marinen!
Vi hadde avtalt at vi skulle bli kjørt frem og tilbake i en av hotellets biler og skulle betale etter både lankesiske og norske priser, ganske godt. Da bilen stod klar kl 06.00, ble vi litt overrasket over å måtte krype inn på et skittent lasteplan. Turen var humpete og lang, og våre kvite matchende t-skjorter (Vi er ikke på grilldresser helt enno), var ikkje lenger kvite da vi nådde havna ca 40 minutter senere. Båten, som skulle gå 06.30 sharp, som vi ville vært for sein til om den hadde gjort det, gikk så lite sharp som man kan få det. litt over halv åtte gled vi ut fra havna, men et usedvanlig trivelig og imøtekommende mannskap gjorde at vi glemte den litt tøffe starten på morgenen.

Ikkje langt ute, møtte vi på en skokk (sannsynligvis to eller tre skokk, for de som vet kor mye en skokk er), med delfiner. De hoppet og spratt og var overalt! Det var utrolig artig å se!

Seinere langt til havs, fikk vi se hval! Hvilken hval, må vi finne ut utifra bildene, men det var artig å se uansett. Vi syns likevel det var artigst å se på delfinene, for de var så mye nærmere og så mange flere og så mye oftere over vann med både pustehull, finne og med et hopp.

Snorkletur

Vi leide oss en båt og dro ut på Dueøya (Pidgeon Island) for å snorkle. Øya har fått navn etter duene som bor der. De ser nesten ut som våre byduer, men de lever som sjøfugl. Veldig fascinerende.

Rundt dueøya har det tidligere vært store levende korallrev, men så har de hatt problemer med at korallene har dødd, men med innsats og vilje har Sri Lanka satt inn ressurser for å få korallene til å vokse opp igjen. Vi merket stor forskjell på livet på den ene siden av øya fra den andre, men begge steder så vi flotte fargerike tropiske fisk. Eg fikk lyst å ta på alle, og prøvde såvidt, men Einar rådet meg til å la være, for man aner ikke hvilke fisk som plutselig er skikkelig giftig... Godt å ha en mann som passer på.

På sida med levende koraller, var det også mer fiskeliv. Her fikk vi snorkleguiding av båtmannen vår, og godt var det, for ellers ville eg nok fått ekstremt panikk då to store haier dukket opp like ved oss og skar oss av fra land. Men siden guiden vår virket mer oppglødd enn skremt, så valgte eg også å bli gira ved synet. Og eg må innrømme at det var ganske kult å svømme med to store haier. Vi svømte videre, og plutselig var eg midt inne i en stim av brennmaneter. De var OVERALT! Små nesten gjennomsiktige maneter med lange brennende tråder! Eg skjønte ikkje kor de kom fra, og eg ante ikkje veien ut. Eg følte meg som Marlin og Dory i Finding Nemo når de ender opp i en lignende stim. Dessverre har eg verken størrelsen eller svømmeegenskapene til Marlin og Dory, så eg kunne ikkje hoppe meg ut av stimen. Eg måtte bruke armene til å pløye meg ut, og eg skal love deg at det svei. Vi svømte tilbake samme veien som vi kom fra og eg prøvde å nyte synet av alle fiskene og korallene, men eg svelgte saltvann og skvatt til kvar gang en glassmanet nådde synsfeltet. De stakkars uskyldige glassmanetene fikk visst gjennomgå litt i panikken min...

Heldigvis var disse brennmanetene litt snillere enn den forrige. Her gav sviingen seg etter en halvtime-time, og vi kunne igjen nyte litt snorkling før vi dro tilbake til storeøya (les: Sri Lanka).

Det er deilig å sløve i skyggen

Ja, det er akkurat det vi har gjort i dag. Sløvet i skyggen, og litt i ettermiddagssola. Men vi tar våre forholdsregler og holder oss i skyggen midt på dagen. Da er det scrabbletid under det store treet mellom bassenget og stranda. (Vi høres jammen ut som et gammelt ektepar allerede...best å påpeke det sjølv, før andre gjør det...)

I skrivende stund går Einar på fluejakt. Rommet vårt har fått minst 5 nye beboere, og vi liker det dårlig. De er så nærgående. Men disse fluene her er kjappere og smartere enn norske fluer. Ser de en avis, så er de over alle hauger før du vet ordet av det. De holder seg over mørke områder, der de går i ett med omgivelsene. Men Yes!!! One down, 4 to go! keep on going, my handsome hunter!

(...)

No er en sperret inne på badet for natten. En annen surrer rundt hodet mitt. Det er til å bli gal av! Og jakteren er lei og har lagt seg på senga og uttrykker: "Nå er jeg lei av fluejakt! Det er godt det ikke er det vi lever av." Eg må si meg enig. For når vi ikkje kan knerte fem fluer på 30 minutter en gang, så ville det blitt lite salt til grøten i vår heim.

Glødende kull og brennmanet.

En sightseeingtur til by'n var på sin plass. Vi kan jo ikkje steike de stakkars kvite kroppene våre for mye for raskt. I guidboken vår stod det om et tempel vi hadde funnet ut at vi egentlig ikkje ville til, for det skulle visst ikkje være verdt smertene under føttene, men det var nettopp der vi endte opp først siden vi hadde ordnet oss med en sjåfør. Vi skjønte det ikkje før etterpå.

Vi ble stoppet og bedt om å ta av skoene. Noe man gjør når man besøker hellige tempel, både hinduistiske, buddhistiske. Solen hadde stekt bakken i mange timer allerede, og det merket fotsålene våre godt. Vi trippet fra skyggeflekk til skyggeflekk og steder det der det ikke var skygge, beveget eg meg bortover på hælene. Tror ikkje glødende kull er så mye varmere enn bakken her.... Da vi hadde sett tempelet og det vi syns var det flotteste: utsikten, spurte vi oss sjølv om dette var tempelet vi egentlig hadde sagt vi ville droppe, og ja, det var det. Og vi skjønte godt det som stod i guideboken om smerter under føttene...

Ettermiddagens sløve timer tilbragte vi på den kvite stranden. Solen gikk sakte, men sikkert ned, mens vi sløvet under palmeparasollen og tok et avkjølende bad i bengalbukta.

Bølgene bruser i det de når stranden og plutselig, midt i en slik bølge: En sviende smerte på venstre hånd og arm! dette har eg kjent før, Brennmanet!! Men aldri så stikkende og sviende. I rein refleks plukket eg av en lang tråd fra venstre arm. Det var nok brennmanet, ja. Med god hjelp fra hotellet fikk eg dynket armen i eddik, noe som skulle hjelpe. Hånden ble hoven og rød med store kvite prikkete felt. Men litt etter litt ble det bedre. Og da vi senere kom for å spise middag kom sjefen for spaavdelingen og smørte på noe natururtesalvegreier, som også hjalp godt. Og i dag er den helt fin! Hurra!

Happy H Moon

Etter nesten 2 døgn på reise ankom vi hotellet på østkysten, seint i går kveld. Det var godt å endelig få legge seg flat og sove. Det blir ikkje så mye søvn i trange flyseter... Vi hadde litt startproblemer i Colomboområdet, så vi ankom Trincomalee noen timer seinere enn antatt. Men det gav oss jo muligheten til å besøke World trade center og se utsikten fra West tower. Hotellet vårt ligger særs avsidesliggende til, og vi skulle nok ønsket oss en liten butikk i nærheten eller noe annet i gangavstand. Men her er stranden og palmene. Ikkje dårlig bare det. Foreløpig bruker vi tid på å venne oss til varmen. Litt Scrabble i skyggen av et gedigent tre gjør seg midt på dagen. Og aircondition på rommet er ikkje feil det heller.

Smakebit fra Barcelona

Eg er heime igjen etter fem dager i Barcelona. For andre gang besøkte eg denne fantastiske byen. Også denne gangen som skoletur og også denne gangen med samme lærer. Det gjorde jo at forventningene var høye og de ble innfridd. Programmet var godt planlagt og godt gjennomført. No har eg vært heime i ett døgn og har allerede begynt å drømme om neste tur til denne spennende storbyen, på tross av at beina fremdeles verker etter milevis med trasking, og lommeboka sulter etter påfyll. 

Et knøttlite bildeutvalg fra turen:

Eg snubla over et spennende antikvitetsmarked. Kom i snakk med en av selgerne. Hyggelig kar. Han ville selge meg et gammelt gammelt kamera. Et sånt et med teppe som fotografen må gjømme seg under. Hadde jo vært artig å prøve et sånt... 

Barcelona Head av Roy Lichtenstein. En fascinerende og stilig skulptur som ble bygget til OL i Barcelona i 1992. Hele Barcelona ble pusset opp til lekene, noe som har vært veldig positivt for byen. 

Det ble mye titting og nye ting å se for de fleste. Eg vil tørre å påstå at alle vil finne noe å bli fascinert av i Barcelona.

Den berømte og populære øglen i Park Guell. Hele parken er tegnet av arkitekten Gaudi, som har satt sitt preg på store deler av byen. Brostein, gatelykter og hus både her og der, for ikkje å snakke om La Sagrada Familia.

Kristine og Borghild på verdens lengste benk i Park Guell.


Inne i den gotiske katedralen.

Kristine i en av gatene rundt katedralen.

I sensommertidlighøstsol på taket av Casa Mila. Et av byggene til Gaudi.

På tapasbar. 

Detalj fra taket på Casa Mila

Eg og Astri med nye hatter. 

På det store markedet er det utrolig mye fascinerende å ta bilder av. Alt fra sjokolade til reker som ligger og spreller i isbiter.