Glødende kull og brennmanet.

En sightseeingtur til by'n var på sin plass. Vi kan jo ikkje steike de stakkars kvite kroppene våre for mye for raskt. I guidboken vår stod det om et tempel vi hadde funnet ut at vi egentlig ikkje ville til, for det skulle visst ikkje være verdt smertene under føttene, men det var nettopp der vi endte opp først siden vi hadde ordnet oss med en sjåfør. Vi skjønte det ikkje før etterpå.

Vi ble stoppet og bedt om å ta av skoene. Noe man gjør når man besøker hellige tempel, både hinduistiske, buddhistiske. Solen hadde stekt bakken i mange timer allerede, og det merket fotsålene våre godt. Vi trippet fra skyggeflekk til skyggeflekk og steder det der det ikke var skygge, beveget eg meg bortover på hælene. Tror ikkje glødende kull er så mye varmere enn bakken her.... Da vi hadde sett tempelet og det vi syns var det flotteste: utsikten, spurte vi oss sjølv om dette var tempelet vi egentlig hadde sagt vi ville droppe, og ja, det var det. Og vi skjønte godt det som stod i guideboken om smerter under føttene...

Ettermiddagens sløve timer tilbragte vi på den kvite stranden. Solen gikk sakte, men sikkert ned, mens vi sløvet under palmeparasollen og tok et avkjølende bad i bengalbukta.

Bølgene bruser i det de når stranden og plutselig, midt i en slik bølge: En sviende smerte på venstre hånd og arm! dette har eg kjent før, Brennmanet!! Men aldri så stikkende og sviende. I rein refleks plukket eg av en lang tråd fra venstre arm. Det var nok brennmanet, ja. Med god hjelp fra hotellet fikk eg dynket armen i eddik, noe som skulle hjelpe. Hånden ble hoven og rød med store kvite prikkete felt. Men litt etter litt ble det bedre. Og da vi senere kom for å spise middag kom sjefen for spaavdelingen og smørte på noe natururtesalvegreier, som også hjalp godt. Og i dag er den helt fin! Hurra!