La høna fly

Lagserien  badminton 2. divisjon gikk av stabelen i dag. BSI (Bergen StudentIdrett) badminton, vårt lag, spilte mot Bergen badmintonklubb og Sotra badmintonklubb. Planen var at eg skulle spille en singelkamp mot Sotra og en doublekamp sammen med Ida mot Sotra. Men planene blei endra. Så det blei bare en singelkamp på meg. Eg skal innrømme at eg var ganske nervøs. Og det gikk dessverre ut over første settet. Malin, fra Sotra, slo meg 21-12. Men så tok eg meg sammen og slo tilbake i 2. set. Dermed var det 1-1 og det avgjørende siste settet var skikkelig nervepirrende. Stillingen var 16-16. Eg smasha ei høne rett i bakken, men var den inn? eller var den ut? Dessverre. Den var millimeteren utenfor, dermed var det plutselig 17-16, og ikkje til meg. Malin tok to poeng til før eg fikk sukk for meg og klarte å slå tilbake med ett poeng. Dessverre ble 17-16 avgjørelsen sjebnesvanger, og Malin vant til slutt 21-17. Men det var tett og jevnt og begge sleit for poenga til siste slutt. 

Sjølv om eg tapte min singelkamp, vant BSI mot både Bergen og Sotra, så 1. divisjon er innen rekkevidde! (men eg trur eg vil holde meg i 2. divisjon enn så lenge). 

Eg kom til å tenke på min aller første badmintonkamp. Eg var 9 år og ante ingenting om ka eg gikk til. Det var på Knattholmen på familieleir en deilig sommer. Eg hadde meldt meg på badmintonturnering. Det var jo så gøy med boccia, kilespill og andre slike konkurranser. Og eg likte jo badminton. Gleden i å treffe ballen og se kor mange slag en klarte å slå sammen. Kanskje en kunne få ny rekord? Det eg ikkje visste då eg som niåring meldte meg på badmintonturnering, var at poenget ikkje lenger var å se kor mange slag en klarte sammen, men en skulle jo slå ballen så den andre ikkje skulle klare å få tak i den. For meg blei det heilt meiningsløst. Og eg skjønte det ikkje før den usportslege jenta (ja, eg tenkte nok det om ho, då) på andre sida av nettet, hadde jubla 15 ganger over at eg ikkje klarte å slå høna tilbake. Eg var på gråten, og med tårer i øynene gikk det absolutt ikkje bedre. Så det endte ganske brutalt. Eg gikk gråtende av banen, aleine. Jenta på andre sida gikk av banen til stormende jubel. Slik husker eg det i alle fall... No har eg skjønt poenget med badminton. Det er mykje gøyare no!

Høna fikk gjennomgå

Ja, det blei trening på meg, og eg ga ALT!

Svetten silte, pulsen var i hundre (og litt til) og høna fikk skikkelig gjennomgå. 

Eg kjenner det godt i høgrearmen no, og den kommer nok til å slite litt i morgen. Godt eg ikkje skal konkurere i håndbak eller noe. Eller, en veit jo aldri... Håndbakutfordringer kommer jo når en minst aner det.

Trening?

No har eg sykla så mykje at formen er på topp, men høgrearmen min er utslitt etter å løfte sykkelen opp og ned forskjellige trapper. Det lover ikkje godt for badmintontreningen i dag. Der er det i hovedsak høgrearmen som skal utføre den viktigste jobben, og når den ikkje heilt vil samarbeide, så bør en vel kanskje vurdere om det er vits å gå på trening, eller?

Uansett om det blir trening eller ei, så trur eg at eg er et nesehorn med urealistiske idealer...

Badminton

Noen ganger er det tungt å gå på trening. Det skal mye energi og tiltak til for å sette seg på sykkelen (ja, eg sykler fremdeles) og sykle til treningshallen. Men når treningene blir som i dag, så er alt slitet med motivering av mitt tiltaksløse selv glemt. Det var rett og slett kanonkjekt. Eg spilte med Camille, og etter to treninger i lag begynner vi å bli et ganske godt og samkjørt team. Vi slo gutta Martin og Andreas, 2-0 i set, og etter det bytta vi på lagene, men det var kjekt det også. Eg og Martin var ikkje et like godt team, men vi gav ikkje opp før vi hadde tapt, så det ble mange gode kamptak om poengene.