Bienes hemmelige liv

Tross travle dager i praksis, dager som eg teller ned, en etter en, til vinterferie (også kalt studieuke), har eg vært på kino. En takker ikkje nei til gratistilbud fra Bergen kino, så lenge en har tid til å ta i mot. Denne gangen fristet de med Bienes hemmelige liv. En film basert på boken til Sue Monk Kidd med samme tittel. Den handler om Lily. Lily som drepte moren sin i et uhell då ho var fire år, og har måttet leve med skyldfølelsen fra seg selv og faren. Faren takler ikkje sitt eget liv og evner dermed ikkje å elske sin egen datter. Det foregår i sørstatene i USA på 60-tallet, då loven om "borgerrettigheter for alle" ble signert. Lily flykter fra sitt hjem sammen med hushjelpen Rosaleen, og ender opp på en bifarm hos tre birøkterkvinner: May, June og August. 

Det er en veldig sterk film, som får en til å smile, le og gråte. Eg gråt nok litt mer enn Einar... Sjølv om eg har lest boken, så ble eg ikkje skuffet av filmen. Den klarer virkelig å ta vare på og få frem bokens kvalitet, og griper en fast til lerretet. 

Ønskeinnlegg

Bloggen min begynner å bli ganske full av innlegg skrevet til egen, og forhåpentligvis også andres, glede. Eg skriver mest for min egen del, fordi eg liker å skrive. Sjølvsagt tenker eg jo på deg som leser dette her også, og må si eg er ganske, nei veldig, takknemlig for at noen i det hele tatt tar seg tid til å lese mine skriblerier og tanker om ting og tang. Derfor har eg bestemt meg for at eg no skal gi deg som leser sjansen til å få et ønskeinnlegg.  Du kan ønske deg et tema, eller spørre noen spørsmål som du ønsker svar på. Har du et ønske? Ønsk i veg! Eg vil gjøre mitt beste for å lage et innlegg som oppfyller dine ønsker. 

Det du trenger å gjøre, er bare å legge igjen en kommentar på denne postingen her. Du må gi deg såpass til kjenne at eg forstår kem du er. Enkelt og greit. 

-ønskebrønn til dine bloggønsker-

Greit å prøve ut ting

Då er min første undervisningstime i skoleovertakelsen over, og min første undervisningstime i mat og helse. Eg kan vel ikkje si eg briljerte med tanke på organisering, men øvingslærer hadde ikkje gjort det lett for meg heller, med tanke på at alle gruppene skulle lage to retter hver, og ikkje én rett var lik en annen. Fellesnevneren var poteter, men noen skulle ha mjølne poteter og andre kokefaste. Noen skulle moses og andre skulle bare deles. Og at ungdommene som skulle instrueres er midt i puberteten, gjør det ikkje enklere. Men bortsett fra en kniv som ble kastet gjennom rommet og som landet stående og dirrende i gulvbelegget, og det faktum at vi ble ferdig 20 minutter ut i matfrimunuttet, så gikk det stort sett veldig greit. 

No har eg i alle fall prøvd ut mat og helse-faget, og eg ser at det er nok ikkje det faget eg kommer til å studere 4.året, nei.

(illustrasjonsfoto lånt fra bokklubben.no)

Praksisverdenen

Då er eg i praksis igjen. Denne gang er det skoleovertakelse på en kombinertskole (1.-10. trinn), og eg er på 9.trinn. En utfordring, kan man si. Snøen kan godt forsvinne no. Eller bli lett og pudrete og uegnet for snøballkasting... 

I disse praksistider er det utrolig mye rart eg no bruker tiden på å finne ut mer om. I dag har eg lest meg opp på poteter. Eg skal nemlig undervise i mat og helse (det gamle heimkunnskap) i morgen. Då skal elevene lage diverse potetretter (potetmos, ovnstekte poteter, gratinerte poteter, potetmuffins, potetvafler, potetlefser, potetkaker). I tillegg har de i lekse å finne ut om forskjellige poteter og næringsinnholdet. Då må eg også vite litt om det.

Det er kanskje ikkje nytt for deg, men poteten inneholder altså B- og C-vitamin. 

Respekt i akebakken

Det er snø i Bergen. Ikkje bare slaps, sånn som det ofte er, men masse kvit snø, som gir brøytekanter og ski- og akeføre. Dermed har eg og Einar kjøpt oss kvart vårt rompeakebrett, og vi har utfordra skjebnen i diverse bakker i Christieparken. Vi begynte mellom trærne, og fant ut at det var vel dristig, då det ikkje alltid er like lett å holde kursen på rompeflakene. Dermed beveget vi oss videre til en annen bakke. Der var det ingen som hadde akt før, og snøen var for djup til vårt akeutstyr. Det går liksom ikkje så fort når man må breøyte med seg snøen på vegen...Vi endte opp i bunnen av parken, like ved Brann stadion. Der var det litt av en akebakke: Bratt og med en del humper. Det var også andre akegalde folk der. Barn. Ja, vi ble sett litt rart på, men fikk plutselig publikum som stoppet egen aking då Einar viste kordan det ser ut å hoppe på rompeakebrett: Han hadde en fart som ikkje var tilpasset forholdene, og plutselig kom det en lite dump. Dermed fløy han opp i luften, armer og bein og snø virvlet hit og dit, og då han landa første gangen, ble det tatt sats inn i en sidelengs salto (gjerne kalt skru), som fortsatte inn i en fin rulle, til han plutselig stod på beina på mirakuløst vis. Bildet kan ikkje måle seg med kordan det var å se det live, men likevel.

ICY i aksjon

Det snødde tett i to timer i strekk. I de to timene i går ettermiddag var ICY ute i bybildet. Utstyrt med bøsser og med god hjelp fra årets solidaritetsettåringer, samlet vi inn penger til Gaza KFUM. Pengene går til tepper, mat, klær og sanitærartikler til sivilbefolkningen som er rammet av Israels grusomme angrep. Det er alltid like interessant å møte mennesker i Bergen når eg sjølv er utstyrt med en innsamlingsbøsse. "Hei! vil du støtte sivilbefolkningen i Gaza?" Mange reaksjoner følger. 

I det noen ser bøssen kommer de plutselig på at de heller vil gå på andre siden av vegen, og skifter fortau, og krysser gaten rett foran en buss. Heller sette livet i fare, enn å måtte si nei til en pengeinnsamler. Andre ser bare en annen veg. Då sier eg: "Ha en fin dag", og de mumler noe tilbake. Det er lett å gi opp når dette er de eneste reaksjonene som følger, men med en gang en gavmild sjel har puttet noen kroner på bøssen, kommer pågangsmotet tilbake. "Hei! Har du en krone til overs til sivilbefolkningen i Gaza?" Det funker. Det er ikkje så mange som ikkje har en eneste krone til overs. Mange går forbi sjølv om eg snakker til de, men eg fullfører setningen min, og når de hører Gaza, så stopper de. "Ja, det vil eg selvfølgelig støtte!" og opp kommer lommeboken og lappene. 

Noen sa: "Sorry, no norwegian". Eg lot meg ikkje stoppe: "No problem, I know english. I'm collecting money to support the sivilians in Gaza". Dermed ble bøssen tyngre og tyngre. Eg fikk til og med praktisert ørlite gran arabisk.

Det var få som reagerte på formålet vårt. En dame spurte meg: "er det palestinerne det går til?" Eg bekreftet, og ho fortsatte: "Ja, det må du presisere, ellers hadde du ikkje fått noen penger av meg". Det var kun én mann eg møtte som tydelig sa "NEI!", men en av de andre opplevde en hel familie som alle gav sterkt uttrykk for at det var forkastelig at vi støttet palestinerne.  

Av en annen fikk eg en klem. Det er ikkje kvar dag man får klemmer av fremmede menn i Bergen sentrum. Og det er ikkje kvar dag man har lyst på det heller...

Innsatsen i de to lange og kalde timene (Det tok 6 timer etterpå å få varmen tilbake i føttene igjen) resulterte i 1618,50 i min bøsse, og til sammen samlet vi inn 7226 kr!

Det er vi svært fornøyd med.

Eg er ingen åndspygmé

Pedagogikklæreren min er klar på ka han mener. Studenter skal være forberedt, og engasjerte. Lærere skal være kunnskapsrike mennesker som er interessert i stadig å lære mer. 

Dette får vi stadig høre. Eg er enig og prøver hardt for å leve opp til egne, og til dels også andres, forventninger. 

I dag fremmet han en ny mening om allmennlærerestudenter: 

Vi må følge med i nyhetsbildet, lese aviser hver dag og sette oss inn i samfunnets diskusjoner. 

Han ble sjokkert da han for noen år siden opplevde at mindretallet i en klasse leste aviser. Og skammet seg over "å sende slike åndspygmeer ut i skolen". 

Eg er ingen åndspygmé. Eg veit at Israel har valg i dag. Eg veit at det herjer branner i Australia for tida. Eg veit at det diskuteres om man skal kunne bruke hijab sammen med den norske politiuniformen for tida. Eg veit også at verden preges av en finanskrise.

Vilvite

Det var ikkje akkurat perfekt vær til å oppholde seg inne i. Likevel gjorde eg det. Søndag var eg på Vilvitesenteret sammen med Einar, Solveig, Gaute og flere fra Einar sin klasse. 

Det var artig...

Noe av det artigste var vel kanskje å sykle i loop. Det var også artig å se 3Dfilmer, og prøve seg som værdame +++

Enklare kvardag

I fare for at mamma kommer til å lese dette innlegget før morsdagen, legger eg det likvel ut. Det har seg sånn, at eg har laga gave til ho på morsdagen (for en gangs skyld). Ja, det er ikkje slik at eg pleier å feire denne dagen. Prøver heller å sette pris på mamma heile året. Akkurat no har det seg sånn at morsdagen altså sammenfaller med mitt ønske om å gi mamma en smart liten ting som kan gjøre kvardagen enklere. Ja, eg vil påstå det. Det er ingen revolusjonerende sak, men en veske til å ha i veska. Ka skal en med det? Jo, det har seg sånn at småting som nøkler, leppepomade, halspastiller, tyggispakken osv har en tendens til å være vanskelig å finne når en treng dei. Derfor har eg altså sydd en veske til mamma som ho kan bruke. Den er allerede fylt med noen praktiske ting: Aloe Vera-Lypsyl, Fishermans friend, en våtserviett og en tyggispakke. Mamma får fylle den med fleire av småtingene sine sjølv.

Veska er sydd for hånd, og bildet har eg tatt, og trykt på stoffet sjølv.

Vinter på Gol

Helgen har føltes som en lang og god ferie. Eg har vært på Gol sammen med Einar og besøkt hans besteforeldre. Vinteren ligger stabilt i Hallingdal. Eg måtte gispe etter pusten og hoste litt, då vi gikk av toget på Gol stasjon fredag formiddag. 20 kuldegrader river godt i lungene som er vant til sure plussgrader det meste av vinteren. Sola skinte uhindra både fredag og lørdag, og fikk kun et lite slør søndag ettermiddag. Vi gikk allerede ut i skiløypene på Golsfjellet på fredag sammen med bestefar Ola. En liten oppvarmingstur på ca 6 km før middag. Lørdag var eg og Einar på skitur aleine. Oppe i høyden var det varmere. ca 10 kuldegrader, og det er bedre å puste i. Då vi rasta ved Syningen (en av tre topper med samme navn, som vi var på eller såg denne helgen) var det så varmt at Einar kunne brette opp ermene og suge opp litt D-vitamin. Vi satt oppi en skråning, og eg presterte å miste koppen min. Dermed fikk vi demonstrert den såkalte snøballeffekten.  Dermed var det bare å ta fatt på redningsaksjonen av koppen. Det var lett å komme ned, men ikkje fult så lett å komme opp igjen. 

På veg tilbake kom onkelen og fetteren til Einar oss i møte, og dermed måtte vi sette opp vårt eget tempo endel, den siste delen av turen. Det nytter ikkje å henge etter...

Helgen bestod altså i skiturer og god mat. For bestemora til Einar kan lage mat. Dessert fikk vi også. Hver dag. 

Det har vært en fantastisk helg!

Til slutt må det nevnes at vi har gått ca 3 mil på ski.