Dagen

I dag er dagen. Dagen for å levere utviklingsoppgaven i matematikk. Eg var ferdig i går, etter en lang og intens arbeidsdag. Eg skreiv ut to eksemplarer på 80 sider kvar, på en skriver det egentlig ikkje var mer blekk i. Forstå det den som kan. 

Uansett. Klokken tikker mot 14.00. Tiden alle andreklassinger på Allmenlærerutdanningen på HiB står i kø for å levere sine to bunker med tekst om elevers forkunnskaper i matematikk. No har vi slitt med oppgaven siden praksisperioden i høst. Og no er det endelig lærerne som skal få det travelt. På tre uker skal de ha lest igjennom alle oppgavene, for då har vi krav på karakter. 

Dagen i dag har eg brukt til å rydde og vaske et rom  som har blitt nedprioritert en god stund. Bøker, papirer, klær, kopper, glass, tepper osv lå strødd. No ser det strøkent ut. Gulvet er skinnende reint og lukten av grønnsåpe fyller toppetasjen. Endelig!

Det blir tidlig helg på meg. Velfortjent, mener eg sjølv. Du må gjerne mene noe ant, men eg kommer ikkje til å bry meg.

Gratulerer Polen!

Ja, då var musikken på full guffe, og seiersdansen danses.

Sportslig oppgjør

Det er spennende minutter i huset for øyeblikket. Norge leder 25-24 over Polen. Eg hører på Radio, i første etasje sitter 4 polakker og ser kampen på polsk TV. 

Kordan skal dette gå? Det er ikke lenge igjen nå...

Vil en eventuell seier til Polen bety høy musikk i huset resten av kvelden. I så fall er det flere grunner til at eg virkelig håper Norge vinner, for eg trenger søvn. 

Faktisk

Eg kom til å tenke på ordet faktisk sammen med noen venner. Grunnen var at eg brukte det i en litt uheldig sammenheng: "Det var veldig kjekt å treffe dåke begge to, faktisk". Meningen ble dermed ikkje heilt som eg hadde tenkt og det munnet ut i en ganske morsom diskusjon rundt ordet faktisk. Det er i grunnen et ganske finurlig ord. Det sniker seg inn når det ikkje alltid passer så godt, som i mitt eksempel, og for eksempel: "Dette var faktisk veldig hyggelig." Når ordet faktisk sniker seg inn, får utsagnet en helt annen betydning enn uten: "Dette var veldig hyggelig". Smak litt på det. 

Faktisk får her en betydning som om at det var uventet at det skulle være hyggelig. Dermed blir det jo litt negativt i enkelte sammenhenger. 

Ordet har jo situasjoner der det er på sin plass på bruke det. Som: "Det er faktisk slik at..." eller "Det er faktisk ikkje sånn at...." Der passer det faktisk perfekt.

Men men, det er vel faktisk ikkje dette eg skal bruke tida mi på akkurat no. Eg har jo faktisk en matematikkoppgave å ferdigskrive. Eg har vel faktisk nevnt den før her på bloggen. No ble det faktisk veldig mye gjentaking av ordet her. 

But haven't you heard, that faktisk is the word?

Søndagstur

Eg våkna i dag morges og såg det strålande vêret ute. Eg blei glad langt inn i kroppen og tenkte at det er jo perfekt dag for fjelltur. Dessverre kom eg raskt på at grunnen til at vekkerklokka hadde stått på så tidlig var at eg måtte opp og skrive matematikkoppgåve. Men til min store forbauselse var eg ferdig med dagens oppgaveskrivingsøkt til 12.45, og kunne dermed ta en tur på Ulrikken sammen med Lena og Einar. Det var glatt føre, men det var utrolig deilig å komme seg opp i snøen og sollyset! 

Oppdatert 26. januar:

Eg sitter og skriver utviklingsoppgave og i slike stunder faller blikket plutselig vekk fra skjermen og bort på andre ting rundt pulten. Øynene falt på noe eg syns passet under dette innlegget. På kalenderen min står det nemlig: 

Det er de enkle tingene

i livet som gjør det

verd å leve, de grunnleggende

gode tingene som; 

Kjærlighet og plikt, 

arbeid og hvile, og å

leve i takt med naturen.

Hyggelige fordeler

Ja, det fins noen fordeler der ute i den store vide verden. Som en kan benytte seg av nesten uten å måtte yte noe igjen. Det er nesten for godt til å være sant. Et sånt tilbud er kinosonen. Ved å være medlem har får man ti kroner i rabatt på alle filmer ved Bergen kino. I tillegg komer det dryppende tilbud om gratisvisninger innimellom. Førpremierer og lukkede visninger. I går var eg på kino på en film eg hadde fått gratisbilletter til. Ingen hvilken som helst film heller, men Slumdog Millionaire av Danny Boyle. Eg tok med meg Einar. Filmen handler om Jamal, en gutt fra slummen i Mumbai som klarer å svare rett på alle spørsmålene i vil du bli millionær. Programlederen vil ikke tro at han har klart det uten å jukse og anklager ham dermed for juks og sender han rett i hendene på politiet som bruker avhørsteknikker som ikkje akkurat ville blitt godkjent av Amnesty.

Det er en fin film, der vi får innblikk i livet til Jamal og forklaringene på hvordan han kan svare på alle spørsmålene. 

Det er en spennende film som tar for seg en del alvorlige temaer samtidig som noen vil kalle det en Feel good film. 

Anbefaler denne filmen, men vær så snill og sitt stille til rulleteksten er ferdig! Den har première i morgen. 

Change

I dag er det en historisk dag. Ikkje det at det virker slik for meg. Eg har hatt en middelmådig dag, kan eg vel kalle det. Gruppearbeid fra 08.30 til lunsj, pedagogikkundervisning etter lunsj, og intens oppgaveskriving etter middag. Samtidig som eg har min ganske middelmådige dag, som eg ikkje vil huske stort av i det lange løp, så er dette en dag som de fleste amerikanere (og andre folk) vil huske lenge, og vi i resten av verden vil leve i håpet noen måneder, til håpet brister sånn rundt augusttider, om ikkje før. For verden kommer vel ikkje til å forandre seg så fundamentalt som valgmottoet tilsier. Men CHANGE! trenger vel ikkje bety så mye egentlig. En hårklipp er jo forandring uten at det er særlig radikalt, så... Dagen vil uansett svi seg inn i historiebøkene, som dagen da USA fikk sin første svarte president. Barack Obama. Det klinger i alle fall bra. Eg har trua

...enn så lenge.

Brevet fra graven

Det er ikke bare i Gaza ufreden herjer. I kongo er det vel ikke store forbedringer siden sist vi hørte noe om det på nyhetene, og på Sri Lanka blir borgerkrigen bare verre og verre. Det å være journalist på Sri Lanka no, er risky buisiness. Det visste Lasantha Wickrematunga. Han var redaktør av avisen Sunday leader, og har vær tydelig i sine meninger om presidenten og hans folk i Sri Lanka. Han visste han ville bli drept, og skrev derfor en siste leder som skulle publiseres i avisen etter hans død. Den er no publisert. Lasantha Wickrematunga ble drept torsdag i forrige uke. I det som no kalles brevet fra graven skriver han i klartekst hvem som er ansvarlig for hans død, og fortsetter å kritisere egne styresmakter og blir ganske personlig med presidenten Mahinda Rajapakse. Det er ikke en kort tekst, men jeg anbefaler at den leses. Det kan tenkes at noe kan være vanskelig å forstå uten forkunnskaper om konflikten på Sri Lanka, men hovedbudskapet er nok forståelig for de fleste. 

(kartet er hentet fra Wikipedia)

I mine egne tanker

Vi har vel alle opplevd det: å gå inn i et rom og ikkje huske ka i all verden det var vi skulle der? eller: En står i sine egne tanker og venter på bussen,  og plutselig går bussen forbi. Eller, en sitter i klasseundervisning. Tankene er absolutt ikkje der de burde være, og plutselig stiller læreren et spørsmål og det eneste du har oppfattet er nettopp det: Læreren stilte et spørsmål...

Vi er ganske greit satt sammen på den måten at vi kan gå i egne tanker mens det vi holder på med går ganske automatisk samtidig. For eksempel når man vasker opp. Eg står ikkje akkurat og tenker på at eg må skrubbe litt mer på skrå og med litt lenger skrubbebevegelser for å få gryten rein, nei, eg tenker på heilt andre ting. Det gjorde eg også i dag. Sjølv om ting som regel går automatisk, så kan helautomatikken feilkoble litt...

Det resulterte i at eg helte olivenolje på oppvasken i stedet for zalo.

Snart skal eg ut og vente på bussen. Håper automatikken er bedre justert til då.

Januarblues

Semesteret er godt i gang. Vanligvis pleier semesterstartene være myke, med god tid til å sette seg inn i det som skjer og holde seg noen lunde à jour. Slik er ikkje vårsemesterstart ved HiB. I fjor var det muntlig prøve i krl. I år er det utviklingsoppgave i matematikk. Dagene går så og si i ett, og helg hadde eg nesten ikkje tid til å ta. Men det ble en tur på kino med gode venner. Og kviledagen skal som kjent holdes hellig, så då var det tid for avslapping og avkobling. Det regnet ute. Men det stoppet ikkje meg og Einar, nei det motiverte oss heller til å ta en tur ut. Litt for stort regntøy, kanskje, men det fungerte godt. 

Helgen er over og det er igjen mye som skal gjøres. Og januarbluesen lurer seg innover hybelen min. Det er altfor lenge til neste helg.  

(Foto: Einar Ingebrigtsen)

Fakkeltog for fred

I går gikk eg i fakkeltog. Det var over 1000 mennesker samlet i Bergen sentrum. Vi var samlet for å markere motstand og avsky mot bombingen av Gaza. Vi får håpe det virker - at Israel ser at vi reagerer og kanskje forstår at det de gjør er galt.

LN-BGQ

LN-BGQ var navnet på det knøttlille flyet eg, Heidrun og Einar satt i sammen med min pilotfetter Harald. Det var 2.nyttårsdag. Dagen det begynte å snø. Det skulle i utgangspunktet ikkje vært noe problem, men då vi kom opp i høgden og sirkla en runde over Bergen sentrum, kom vi inn i yr som frøs i sekundet det traff flyet. plutselig kunne ikkje vi se noe ut av frontruta lenger og vi måtte dermed returnere til Flesland. Veldig skuffende. Eg skulle egentlig få prøve å styre spakene, men det ble det ingenting av. Sikkerhet først. Problemet var ikkje den tilfryste frontruta egentlig, men det la seg islag på vingene også, og då begrenses flyets aerodynamiske egenskaper... Men vi fikk i alle fall ca 10 min i lufta og eg fikk tatt noen artige bilder. Et av de førte til en ganske nervøs telefonsamtale med Mari.

Harald trekker flyet ut av Hangaren etter å ha sjekket det som sjekkes skal.

Harald forklarer meg ka eg skal gjøre om vi må nødlande eller om han mot formodning plutselig besvimer. (foto: Heidrun Sørfonden Bye)

Heidrun og Einar hadde det særdeles behagelig i baksetet.

Eg ante enda ingenting om kor tidlig vi måtte returnere...

En litt bekymra pilot. Ikkje for at det skulle skje noe galt, men for at vi måtte returnere uten å få den turen vi hadde tenkt. 

Landingen er den beste landingen eg har opplevd. Merket nesten ikkje at vi traff bakken.

Godt nytt år!

Vi er på god vei inn i 2009, og eg funderer på ka som egentlig er annerledes. Det er egentlig ikkje så mye for min del. Eg kan ikkje se ut og merke forskjell fra året i fjor. Alt er tilsynelatende helt det samme. Men noe er annerledes. En kan bare ikkje helt sette fingeren på ka det er. 

For 4 år siden i romjula slo Tsunamien inn over Asia. Hele landet (verden) var forferdet. Pengene strømmet inn og det gikk ikkje annet på nyhetene enn tsunaminytt i flere dager. Denne jula er det Gaza sin tur. Men kor er den samlede forferdelsen?!? Dette er en menneskeskapt krise, hjelpen står på grensen, men blir ikkje sluppet inn. Kor er protesten i det norske folk? Noen protesterer. Idealistiske organisasjoner. Det er flott. Men regjering og storting må bruke de virkemidlene de kan for å få slutt på overgrepene fra Israel. Det må ta slutt! Vi må som land reagere på Israels okkupasjon og alle overgrepene mot et okkupert folk. Vi lar et nytt Apartheidregime herje fritt. Hvorfor tåler vi så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv?