Lonely Planet hjalp oss jammen ut på bærtur igjen. Denne gangen var det turistkontoret vi lette etter, og det burde jo ikkje være så vanskelig å finne, sånn i prinsippet. Det skulle vise seg å være særdeles vanskelig. Vi gikk på kryss og tvers og frem og tilbake og spurte den ene etter den andre som sendte oss i hytt og pine rundt omkring. Da vi hadde gått et stykke til møtte vi en middelaldrende kar. "Excuse me", sa han. "You are so white! Where do you come from?" vi som hadde håpet at dagens timer på stranden hadde gitt oss litt farge, ble litt skuffa, men vi svarte og benyttet kontaktmuligheten til å spørre etter turistkontoret. Han pekte oss i rett himmelretning. Det begynte å bli langt på dag og vi ble bekymret for om dette var et slikt turistkontor som man har i Lærdal, der man stenger i tide til at ho som jobber der kan komme seg heim i skapelig tid. Ved et kontor stoppet vi opp igjen og forhørte oss etter turistkontoret. Denne gangen møtte vi på en gammel mann som reiste seg fra krakken sin og vinket oss med seg. Han kunne ikkje et ord engelsk, men kunne flytende det meste annet i en fin blanding. Slik gikk praten og slik vi forstod det var han 78 år gammel og hadde levd hele livet sitt i Antalya. Omsider, etter ganske lang trasking med hyggelig kroppspråksprat med vår lokale guide nådde vi turistkontoret. Vi takket for turen og for praten og gikk inn. Etter en lang tur med kroppspråk og vanen med at tyrkere flest forstår ikkje et kvekk engelsk, så gikk det en stund før vi husket ka vi skulle der, og klarte å få det fram på forståelig engelsk.
På veg hjemover igjen (en vei som var betydelig kortere, siden vi no visste kor vi skulle og slapp å gå på kryss og tvers hit og dit), kom vi forbi vår kjære guide som hadde vist oss vegen. Han var ikkje komt så langt på vegen tilbake til krakken sin. Vi hilste og tenkte at vi må jo ha et bilde av han. Å, ja, det syns han var koselig, men vennen han stod og pratet med var ikkje god nok til å ta bilde av oss, det måtte en profesjonell til, skal skjønne. Så då var vi på vei igjen, til en profesjonell fotograf som kunne ta et bilde av oss tre. Så guiden vår stakk hodet inn i en elektronikkbutikk etter en stund og fikk en flirende butikkansatt til å komme ut på gaten og ta et flott oppstilt bilde av det nye vennskapet. Deretter var det ikkje mulig å ta farvel uten å være med tilbake til krakken på hjørnet og få en kopp te. Lange samtaler på kroppspråk og smilende tyrkiskfransktyskengelsk ble utveksla og vi lærte ett ord på tyrkisk: Takk.
men det har vi glemt no, for det var det mest kompliserte Takket eg har vært borti. og eg kan si takk på ganske mange språk etterhvert...
Ja, i helgen var eg, som en del andre, på A-ha-konsert på Brann stadion. Eg hadde i grunnen sett fram til dette en stund og var glad det var opplett. Sammen med Einar, Solveig og Gaute satt vi oss ned midt på gressmatten i sju-tida. Der satt vi og venta på A-ha. Arrangørene prøvde å underholde oss med noen jodlere og Casiokids som oppvarming, men vi ble ikkje særlig overbevist. Omsider kom A-ha på scenen og alt tettet seg til. Det eg todde var the perfect spot å stå, viste seg å bli en grøft. Eg såg ingenting. Men men, tenkte eg. Eg ser jo deler av skjermene og hører musikken. Det kunne vært tilfredsstillende hadde det ikkje vært for at lydkvaliteten var så dårlig. Jaja. Eg har i alle fall vært på A-ha-konsert. Og eg hadde det kjekt sammen med Solveig, Gaute og Einar.
Lørdag reiste vi med båten på besøk til noen venner på Sund. Eg og mamma koste oss i sola.
