Israels hovedstad?

Vet du hvilken by som er Israels hovedstad? Mange tror det er Jerusalem, men det er det nok ikkje. Det er Tel Aviv. Eg sier det en gang til , så det skal huskes: Tel Aviv. Maria gjorde meg oppmerksom på kordan Siv Jensen har tenkt å bruke skattepengene våre om ho blir statsminister, noe eg for all del håper at ho IKKJE blir. Ikkje fordi ho heter Siv Jensen, men fordi ho er Frp-politiker og fordi den politikken ikkje kan være god for landet vårt eller for midtøsten...

1222

1222 ka?

Jo m.o.h. Det er i alle fall så høgt Finse ligger, og der handlingen i boka 1222 av Anne Holt utspiller seg. Eg blei ferdig med den i dag. våkna tidlig. Det var ikkje heilt etter planen, men då kunne eg ligge i senga og lese lenge på morgenkvisten. Deilig. Og plutselig var eg ferdig med boka, og morderen var avslørt.

Det er en spennende og fengslende bok om et tog som sporer av. Det er orkan og togpassasjerene blir innlosjert på Finse 1222. Plutselig blir en kjendisprest drept, og deretter baller det bare på seg. En mordgåte er løst, eg har fått et nytt problem: Hvilken bok skal eg lese no?

Ukeslutt

Det er helg. Det betyr at første skikkelige uke tilbake på skolen er over. Då er det på sin plass å reflektere litt over ka eg har lært denne uken. Første time fikk vi en leksjon i "hvordan brette navneskilt", så no kan eg det. Du tenker kanskje at det er ingen kunst, men det skal eg love deg at det er. I alle fall i følge pedagogikklæreren min, og han har vel rett. For de som no lurer fælt på kordan vi i klasse 2C på landås bretter navneskilt, så tenk deg et A4-ark: Brett det i to, brett det så i to en gang til. Når du då bretter det ut igjen, så har du et ark med fire bretter. Dermed kan man lage en trekansylinder, slik at navneskiltet blir stående på pulten i tykt og tynt. Og ja, det var vel strengt tatt det vi lærte årets første bolk med pedagogikk.

Men eg har lært mer i denne uke nr 35...Eg har lært at legevakten er åpen 24 timer i døgnet, men kommer du kl 8, så slipper du ikkje inn før 8.30. No veit eg det. 

Eg har lært om SFG, som står for sosialt fornuftsgrunnlag. Og det motsatte av SFG som er IFG - intstrumentelt fornuftsgrunnlag. Det man streber etter i skolen er at elevene skal ha et sosialt fornuftsgrunnlag i sin læring. Men der har den norske skolen en voldsom utfordring, spør du meg. Hele karaktersystemet er jo bygd opp for å skape tapere! 

I dag har eg hatt første time med matematikk. Der overrasket eg meg sjølv. Eg fant ut av en formel helt på egenhånd med god hjelp fra læreren helt på slutten. Så, ja, nesten heilt sjølv i alle fall. 

Eg har nok lært mer også, men alt eg er blitt klar over kan vel ikkje gå inn i begrepet lærdom? som for eksempel at eg har blitt klar over at enkelte bussjåfører leser avisen mens de kjører buss, og at det definitivt tar kortere tid å sykle til trening enn å ta buss. (Eller det visste eg vel for så vidt fra før). 

Uansett, det har vært en innholdsrik uke, og eg har vel lært mye. Eg er fornøyd i alle fall.

Eg er også fornøyd med at det no er helg. Det skal bli sabla godt å sove lenge i morgen. Må bruke sjansen, for på søndag skal eg på jobb kl 0700. It's a beautiful morning anyway, I guess!

God helg godt folk!

OL er over

Då er OL over. Og sportsendingene i alle kanaler er igjen preget av én ting, nemlig fotball. Det er trist. Eg liker OL. Eg liker at vi endelig får se litt til annen sport enn fotball. De siste to ukene har vært preget av mange idretter som vi kan være heldig å få et glimt av på en sportsending en gang i ny og ne, som håndball, beachvolleyball og friidrett. I tillegg har det norske folk og resten av verden, fått sett turn, svømming, Taekwondo, rytmisk gymnastikk, kappgang, Maratonsvømming, padling, roing, boksing, synkronsvømming, synkronstup, basketball, leirdueskyting, annen skyting, vanlig svømming og mye mye mer. OL er over, og eg kommer ikkje til å følge med på sport før neste OL. Gleder meg! 

Kanskje eg tar en titt på Håndball EM... 

OL-oppgjør

Då er det snart klart for gullfinalen i håndball mellom Norge og Russland. Eg sitter allerede klar. Snart kommer Lena også til å benke seg framfor tv-skjermen. Det blir hybeloppgjør. Det verste som kan skje er at Russland vinner. Om Norge vinner er vi nemlig to som blir glade - én litt gladere enn den andre, naturlig nok. Om eg husker rett var det vel Russland som vant forrige gang de møttes. Og ja, det svei litt. Eg kan fint glede meg over russisk seier i synkronsvømming, og når de attpåtil bruker "I Dovregubbens hall" av Grieg til programmet sitt er det jo ekstra gøy. Uten norsk musikk briljerer de også, så Russland vant også synkronsvømming tropp i går. Og det var virkelig fortjent! Hurra for Russland.

Men i dag, i dag skal de tape i

håndball,for Breivik og jentene er i toppform! Spennende blir det i alle fall!

Mattedag

Semesteret startet friskt med full dag med matematikk. Heldigvis ville ikkje det si at vi skulle sitte med hodene over ruteark og taste vilt på en kalkulator. Nei, dagen startet med rebusløp rundt på skoleområdet, og videre fortsatte dagen med verkstedsoppgaver. Eg, Karina og Marianne (de du ser på bildet) skulle lage kuler. Gruppen som klarte å produsere den mest sfæriske kulen ble premiert. Det var ikkje oss... Vi hadde en samtale med læreren om at ingen kuler er totalt perfekte og han fortalte at jorda er vel bortimot perfekt om man forminsker den til størrelsen på en biljardkule. Da blir den i alle fall mer perfekt en en biljardkule, og motsatt om man forstørrer biljardkulen, vil den ha høyere fjell og dypere daler enn jorda. Så såg læreren på vår "kule" og sa: "om man forstørrer deres kule, ja då..." han ble avbrutt av Karina: "Då flytter vi!" 

Etter vår litt mislykka jordklode lagde vi en perfekt måne til den. Dessverre var det ikkje vi som gikk av med seieren. Men det henger på utstilling i glassgården til onsdag neste uke. En utstilling det ikkje er verdt å gå glipp av

Opprørt!

I BT i forgårs har Morten Størksnes skrevet en artikkel som er verdt å ta en titt på. 

Eg leste den i dag tidlig, rett etter at eg hørte på radioen at Anita Apelthun Sæle (KrF) vil gå til valg med fanesakene "mot den nye ekteskapsloven" og "Pengestøtte til Israel". Det er det siste som virkelig opprører meg. Og etter å ha lest Størksnes' artikkel hjelper det ikkje så veldig på den opprørte følelsen eg sitter med...

«The world is not dangerous because of those who do harm, but because of those who look at it without doing anything.»

-Albert Einstein-

Langt igjen til Tour de France

Målet for høsten er å bli sprek syklist.

Det er to år siden sist eg har tråkket pedalene rundt på sykkelen min, så då eg satte meg på sykkelsetet i forgårs og skulle over på andre siden av dalen, var det tyngre enn eg husket. Eg måtte igjen bruke muskelgrupper eg ikkje pleier å bruke på den måten, og andre gang man setter seg på sykkelsetet etter to år, er det mindre behagelig, for å si det sånn...

Sjølv om sykkelsetet ikkje er det mest behagelige å sitte på, var det deilig å sykle igjen! Og regnet kan også bare komme, eg skal være tro mot pedalene, for eg har kjøpt meg kvalitetsregntøy.

Det eg liker minst med å sykle er faktisk de farlige veiene for syklister i Bergen, som også har utålmodige og farlig dristige sjåfører. Eg må leite frem refleksvesten min til mørke høstkvelder.

Sommerens Rim

Håndhygiene er viktig!

Gjør det riktig!

I dag har eg hatt siste dag på vakt på Os sjukeheim for denne sommeren. 

Det har vært en fin sommer på jobb. Har hatt mange fine stunder med de gamle. Har blitt knust i Yatzy gang på gang, og håndbak. Dansa litt med en mann som ikkje kan gå, og fått tips til kordan en skal få kjæresten til å fri, m.m.

Det har regnet i Os i dag. Sommerværet er over for denne gang, men det kommer igjen til helgen! (i følge yr.no)

Deilige fridager

Etter to harde dager tilbake på jobb etter Journey for justice, har eg no hatt to dager fri. De har eg tilbrakt sammen med Monica. 

I går måtte eg ut og øse båten, og vi tok en rotur i samme slengen. Plutselig blei vi overraska av en litt kraftigere regnskyll enn det vi hadde beregna, så vi søkte ly i storebåten. En varm kopp te gjorde seg, og Monica knuste meg to ganger i Yatzy, og eg som trudde eg hadde fått god trening i det på sjukeheimen i sommer. Øvelse gjør ikkje mester i Yatzy, tydeligvis. 

Takk for besøket Monica!

Bilder bilder bilder

Ja, det er det eg har holdt på med de siste 4 dagene. I tillegg til å vaske sykkelen min.

Eg tok over 2000 bilder, og det gjør det litt vanskelig å få oversikt. 

Eg har foreløpig lagt ut en ganske stor bildeserie på heimesida mi. Du finner den under Palestine.

Håper du liker bildene. Du må gjerne kommentere her når du har sett på de. 

Hvem var det jeg reiste med, egentlig?

Noen har spurt meg om dette, og jeg ser at det har i grunnen kommet litt i bakgrunnen på begge bloggene jeg har skrevet på under journey for justice. 

Jeg kan fortelle at jeg har reist med en super gjeng fra rundt omkring i verden. 8 stk fra Danmark, 4 fra Englad, 1 fra Nederland, 1 fra Canada, men oppvokst på Hawaii, 1 fra Argentina, 2 fra Sør-Afrika og en stor gruppe palestinske ungdommer.  Vi var 7 fra Norge. 

På grupebildet mangler palestinerne. De har ikke tillatelse til å reise inn i Jerusalem. Forstå det den som kan.

Mye jeg ikke forstår

Det er rart å være hjemme igjen. Alt vi har opplevd kjennes så fjernt allerede. Det er kanskje ikke så rart. Vi lever i to forskjellige virkeligheter. Jeg sitter i Norge, et land der det råder fred. Jeg slipper å bli stoppet av soldater med maskingevær på vei til Bergen, som vil sjekke id-kortet mitt, og om jeg har tillatelse til å dra inn til by'n. For innbyggerne i Betlehem er det annerledes. De må gjennom en checkpoint for å komme til Jerusalem. En tur som før tok 10 minutter, kan nå ta flere timer. Og man må ha tillatelse til å komme gjennom.

Det er mye jeg ikke forstår, men én ting som virkelig gjør meg opprørt, er hvordan resten av verden kan godta det som skjer.
Hvordan kan vi sitte stille og la Israel bygge en mur, som separerer familier, avskjærer bønder fra sitt land og gjør det umulig for mange å reise innad i eget land? Hvordan kan vi godta at Israel bryter internasjonal lov, ved å bygge bosetninger på okkupert land? Hvordan kan vi godta all trakasseringen den israelske hæren utøver hver dag mot palestinerne de møter i checkpointene?

Og hvordan kan Israel legitimere dette med å påstå at alt er "for security reasons?"

Hva er det som skal til for at det kan bli fred i Israel og Palestina?

Heime igjen

På veg til flyplassen, Ben Gurion, i går, ble vi stoppet i kvart bidige checkpoint. De fleste bilene får suse forbi, men vi med vår palestinske sjåfør, ble vinket til side kvar gang. "Your passports please!" Det er ikkje et spørsmål, men en kommando. To ganger ville de også se i bagasjerommet, der koffertene låg.
"Did you buy any souvenirs?" Spør soldaten mens han peker på koffertene med maskingeværet sitt. Jentene i baksetet smiler og sier ja, mens de blunker litt ekstra for at ting skal gå fortere. Så bryter plutselig hele bussen ut i humrende latter når soldaten spør, mens han fremdeles peker på koffertene: "Are they filled with just souvenirs?"

Vi slipper igjennom siste checkpoint også, med en tallkode klistret til passene. Vi kan ikkje annet enn å spekulere i ka det betyr.
På flyplassen venter nysgjerrige ansatte som arbeider i sikkerhetens navn. Spørsmålene kommer på rad og rekke, og pulsen er skyhøy hos de fleste av oss. Vi vil helst slippe å innrømme at vi har tilbragt mesteparten av turen på Vest-Bredden. Det vil nemlig bare føre til flere ubehagelige spørsmål og sjekking.

Kofferten ble scannet og spyttet ut på andre siden, og eg trudde ikkje eg hørte ka flyplassmannen sa, då han spurte meg: "Did someone try to use you to get a bombe in to the airplane?" Eg måtte spørre på nytt ka det var han sa, og lo då eg svarte nei. Det ble skikkelig absurd, og det sier en del om redselen isrealerne lever med. Eg var heldig og fikk gå rett til innsjekking, men Christina og Saliba fikk koffertene gjennomsøkt, og flere ubehagelige spørsmål fulgte.

Etter innsjekking var det passkontroll, flere spørsmål og sikkerhetskontroll.

Det var deilig å komme bort fra landet der brosjyrer er en "security risk", og må undersøkes med en merkelig innretning, side for side.

Eg kom til Flesland 00.30. Det var folketomt i avgangshallen ved gatene då vi kom ut av flyet. Den eneste andre personen var en renholdsarbeider som gikk plystrende bortover gulvet. Ingen checkpoint, ingen menn eller kvinner med maskingevær dinglende fra skulderen, ingen høy mur mellom Os og Bergen, som holder os-terroristene borte fra byen.