Bilder bilder bilder

Ja, det er det eg har holdt på med de siste 4 dagene. I tillegg til å vaske sykkelen min.

Eg tok over 2000 bilder, og det gjør det litt vanskelig å få oversikt. 

Eg har foreløpig lagt ut en ganske stor bildeserie på heimesida mi. Du finner den under Palestine.

Håper du liker bildene. Du må gjerne kommentere her når du har sett på de. 

Hvem var det jeg reiste med, egentlig?

Noen har spurt meg om dette, og jeg ser at det har i grunnen kommet litt i bakgrunnen på begge bloggene jeg har skrevet på under journey for justice. 

Jeg kan fortelle at jeg har reist med en super gjeng fra rundt omkring i verden. 8 stk fra Danmark, 4 fra Englad, 1 fra Nederland, 1 fra Canada, men oppvokst på Hawaii, 1 fra Argentina, 2 fra Sør-Afrika og en stor gruppe palestinske ungdommer.  Vi var 7 fra Norge. 

På grupebildet mangler palestinerne. De har ikke tillatelse til å reise inn i Jerusalem. Forstå det den som kan.

Mye jeg ikke forstår

Det er rart å være hjemme igjen. Alt vi har opplevd kjennes så fjernt allerede. Det er kanskje ikke så rart. Vi lever i to forskjellige virkeligheter. Jeg sitter i Norge, et land der det råder fred. Jeg slipper å bli stoppet av soldater med maskingevær på vei til Bergen, som vil sjekke id-kortet mitt, og om jeg har tillatelse til å dra inn til by'n. For innbyggerne i Betlehem er det annerledes. De må gjennom en checkpoint for å komme til Jerusalem. En tur som før tok 10 minutter, kan nå ta flere timer. Og man må ha tillatelse til å komme gjennom.

Det er mye jeg ikke forstår, men én ting som virkelig gjør meg opprørt, er hvordan resten av verden kan godta det som skjer.
Hvordan kan vi sitte stille og la Israel bygge en mur, som separerer familier, avskjærer bønder fra sitt land og gjør det umulig for mange å reise innad i eget land? Hvordan kan vi godta at Israel bryter internasjonal lov, ved å bygge bosetninger på okkupert land? Hvordan kan vi godta all trakasseringen den israelske hæren utøver hver dag mot palestinerne de møter i checkpointene?

Og hvordan kan Israel legitimere dette med å påstå at alt er "for security reasons?"

Hva er det som skal til for at det kan bli fred i Israel og Palestina?

Heime igjen

På veg til flyplassen, Ben Gurion, i går, ble vi stoppet i kvart bidige checkpoint. De fleste bilene får suse forbi, men vi med vår palestinske sjåfør, ble vinket til side kvar gang. "Your passports please!" Det er ikkje et spørsmål, men en kommando. To ganger ville de også se i bagasjerommet, der koffertene låg.
"Did you buy any souvenirs?" Spør soldaten mens han peker på koffertene med maskingeværet sitt. Jentene i baksetet smiler og sier ja, mens de blunker litt ekstra for at ting skal gå fortere. Så bryter plutselig hele bussen ut i humrende latter når soldaten spør, mens han fremdeles peker på koffertene: "Are they filled with just souvenirs?"

Vi slipper igjennom siste checkpoint også, med en tallkode klistret til passene. Vi kan ikkje annet enn å spekulere i ka det betyr.
På flyplassen venter nysgjerrige ansatte som arbeider i sikkerhetens navn. Spørsmålene kommer på rad og rekke, og pulsen er skyhøy hos de fleste av oss. Vi vil helst slippe å innrømme at vi har tilbragt mesteparten av turen på Vest-Bredden. Det vil nemlig bare føre til flere ubehagelige spørsmål og sjekking.

Kofferten ble scannet og spyttet ut på andre siden, og eg trudde ikkje eg hørte ka flyplassmannen sa, då han spurte meg: "Did someone try to use you to get a bombe in to the airplane?" Eg måtte spørre på nytt ka det var han sa, og lo då eg svarte nei. Det ble skikkelig absurd, og det sier en del om redselen isrealerne lever med. Eg var heldig og fikk gå rett til innsjekking, men Christina og Saliba fikk koffertene gjennomsøkt, og flere ubehagelige spørsmål fulgte.

Etter innsjekking var det passkontroll, flere spørsmål og sikkerhetskontroll.

Det var deilig å komme bort fra landet der brosjyrer er en "security risk", og må undersøkes med en merkelig innretning, side for side.

Eg kom til Flesland 00.30. Det var folketomt i avgangshallen ved gatene då vi kom ut av flyet. Den eneste andre personen var en renholdsarbeider som gikk plystrende bortover gulvet. Ingen checkpoint, ingen menn eller kvinner med maskingevær dinglende fra skulderen, ingen høy mur mellom Os og Bergen, som holder os-terroristene borte fra byen.

Home stays

Siste halve døgnet har eg hatt gleden av å tilbringe sammen med Emily og hennes familie.
Emily var i Norge i fjor på GoCY-internprogrammet til KFUK-KFUM-Global. Det var kjempekjekt å se kordan ho har det heime og hilse på familien. Resten av gruppen, bortsett fra Carina fra Danmark, som var sammen med meg hos Emily, dro tilbake fra Ramallah til Beit Sahour. Vi ble igjen i Ramallah, og gikk tur rundt i byen og var innom både en iskrembar, og en kjempetrivelig kafe. Heime hos Emily fikk vi møte heile familien og tanter og onkler og fettre og kusiner. Vi ble servert middag litt i seineste laget for meg, 23.30, men maten var kjempegod!
I nattens mulm og mørke dro vi opp på taket og såg film. Eg var stuptrøtt, så då eg hadde sovnet i sofaen 4 ganger, var det bare å innse at kanskje sengen var et bedre sted å oppholde seg.

Før vi dro til Jeriko, kor vi er no, tok eg og Karina et morgenbad i bassenget til familien. Det var nydelig! På vegen hit satt vi på med en veldig hyggelig taxisjåfør, som stoppet på et sted der man er parallelt med havnivået. Sjølv om taxien var av den Sør-Afrikanske typen, der de funker litt som busser, ventet resten av gjengen tålmodig, mens taxisjaafoeren insisterte på at vi skulle ri på kamelen som var der. Han var også ivrig på at vi skulle få nok bilder, så det var reine photoshooten.

No er vi på YWCA i Jeriko, og skal straks lage mat sammen med noen av kvinnene her.
Etter det bærer det rett til Dødehavet!

Aida flyktningeleir

Dagene her i Palestina går fort, men samtidig virker kvar dag som om de varer i tre dager. Det er intenst, med mye program, og det er vanskelig å fordøye alt vi ser og opplever.

I dag har vi blant annet vært i Aida flyktningeleir. Ordet flyktningeleir får en litt annen betydning etter å ha sett kordan leirene ser ut her i Palestina. Det er ikkje telt, som skal stå midlertidig til menneskene kan flytte heim igjen. Teltene har vært der, og de stod i mange år, men selv om de er tatt ned, er menneskene der fremdeles som flyktninger. Men no ligger husene tett i tett, og de vokser i høyden. Tett inntil leiren ruver muren. Den stenger palestinske eiere borte fra jorda si. Oliventrærne står der uten noen til å plukke seg. Muren snirkler seg inn mellom hus så tett inntil som mulig, så Israel får kontroll over mest mulig land.
I morgen skal vi til en bosetting.

Jerusalem

Vi er fremme. Journey for justice-bloggen er oppdatert fra Israel for første gang, og det er min blogg også no.

Vi kom fram kl 5 i natt og hadde ingen problemer med å komme gjennom passkontrollen og inn i Israel. Vi hadde blitt forespeilet at kontrollørene ville spørre og grave masse, så då eg sto framfor en grav alvorlig kvinnelig kontrollør, og ho gransket passet mitt nøye, steig pulsen litt, ja. Men alt gikk knirkefritt og vi har hatt vår første dag i Jerusalem.

Vi har brukt dagen på å utforske gamlebyen. Vært i gravkirken og ved klagemuren.

Ved klagemuren var det en gruppe "hjemvendte" jøder fra Sør-Afrika som hadde en slags markering av å ha flyttet hit. En av de talte til resten, og det var spennende å høre på hennes begrunnelse for å komme til Israel, og kordan ho følte det var her ho hørte heime. Samtidig er det vanskelig for meg å forstå kordan alle jøder og folk med jødisk avstamning, kan komme hit uten egentlig noen som helst tilknytning til landet, mens palestinerne som har bodd her i flere generasjoner, ikkje har rett til å vende tilbake.

Avgårde med meg

Ja, no har eg prata om dette lenge nok, og det er på tide å sette seg på flyet.

Bare et par ting som gjenstår før eg er klar for avreise. Lurt å spise frokost for eksempel, smøre en matpakke eller to, lukke kofferten med alt eg trenger i, og si ha det bra til familien her heime. Eg er utrolig spent, det skal eg innrømme. Eg er også redd for at alle de sterke inntrykkene eg kommer til å møte, som viser palestinernes kvardag, vil gjøre at er lar frustrasjon og sinne rettes mot den sivile israeler. Men eg trur ikkje det. I alle fall er denne plakaten, som pappa tok bildet av i en kirke i Jerusalem, fin å tenke tilbake på.

Foto: Ivar August Bye

Ariel til Midtøsten

Mange av dere kjenner Ariel. For deg som ikkje gjør det, så kan eg fortelle at Ariel er min lille engel som eg fikk av mamma til jul i fjor så eg skulle få litt julestemning i et varmt land i sør. Mamma hadde nok ikkje sett for seg hvilke eventyr som ventet Ariel, og det hadde nok ikkje Ariel heller, då ho sa seg villig til å være julegave til meg. Ariel har til no vært med meg på fleire reiser, og er no klar for Midtøsten. Det er ikkje bare eg som har reisefeber, men Ariel kjenner det nok litt også i den eine vingen. Ho sliter dessverre litt med fantomsmerter i vingen som mangler, og eg burde vel limt den på igjen. Det er dessverre slik at vingeopreasjoner av denne dimensjonen ikkje bare er å ta når som helst, så det får vente til august. Stakkars Ariel, det er ikkje bare bare med lang helsekø. Uansett er vi spente på å se Jerusalem, Vestbredden, Dødehavet og de andre stedene vi skal. 

For deg som ikkje kjenner Ariel så godt, så kan du bli bedre kjent med henne i bildeseriene mine: South-Africa og Lofoten på heimesida mi.

Journey for justice

Om 5 dager reiser eg til Midtøsten, nærmere bestemt Palestina!
Det er opprettet en blogg vi skal oppdatere på turen, så det er bare å følge med.
(Danskene som skal være med har også blogg.)