Solnedgang over Sri Lanka

Vi benyttet siste kvelden i Pamunugama til å rusle på den svarte stranda og se på solnedgangen. Monsunbølgene slo kraftig innover land, og vi sa farvel til Sri Lanka for denne gang.

Cricket og fisketur

Ridma og laget til Pamunugama YMCA skulle spillle cricketturnering på Poya day (fullmånedagen, 14.juli). De manglet noen mann på laget og valgte like godt å hente inn ny spiller fra utlandet. Haken ved dette, mener jeg, var vel at spilleren de hentet inn ikke kunne spille cricket. Dermed måtte han legges i hardtrening og regelpugging måtte til.

Den nye cricketspilleren trengte også pause fra treningen, og cricketenken syns det var ganske greit å få oppleve andre ting enn å se mannen trene dagen lang. Dermed ble det fisketur på lagunen. Vi skulle egentlig fiske etter reker om natten/grytidlig morgen, men fiskeren som skulle ta oss med ble syk. Dermed ble det garnfiske etter småfisk med flåte i stedet. Vi var litt smånervøse i starten da vi satte oss på den lille flåten, men den klarte å bære oss alle. Men litt våte ble vi. Det var kameraten til Ridma, Prumudu, som var fiskeren, men for å fiske slik trenger man to mann. Dermed måtte Ridma trå til, mot sin vilje. For her må man traske ut i vannet og la gjørmen gli mellom tærne mens man trekker garnet gjennom vannet uten å vite om man ved neste skritt tråkker på en fisk eller blir strøket oppetter leggen av en brennmanet. Eg og Einar var glade for at vi kunne sitte igjen på flåten og betrakte det hele fra et litt tørrere perspektiv.

Poya day kom og den nye cricketspilleren våknet med støl kropp etter litt mye trening. Likevel: han var klar for kamp. Det skulle spilles tre kamper mot samme lag. Pamunugama startet med å kaste. Einar ble plassert på banen for å gripe ballen når den kom i hans retning. Det gjorde den ikke, men det andre laget fikk godt med poeng. Det ble en utfordring for Pamunugama å slå 69 runs, men gjorde et hederlig forsøk. Når de forstod at slaget var tapt, lot de utlendingen slå. Einar gjorde det bra. For resten av laget: overraskende bra! Likevel, de stolte ikke nok på sin nye spiller til å gi ham mye spilletid i de neste kampene. Dermed ble resultatet som det måtte: Pamunugama tapte 1-2 til Wattala. Hadde stjernespilleren fått spille litt mer, hadde kanskje resultatet blitt et helt annet.

Til vestkysten

Vi tok toget til Ella. Det var en flott tur, men den tar veldig lang tid, og billetter må bestilles i god tid. Derfor ble det buss tilbake. Det tar mye kortere tid, men det er litt mindre komfortabelt...

Vi kjøpte et ekstra setet til å ha bagasjen vår på, men vi satt med sekkene sånn halvveis oppå oss.

Vi kom frem til Colombo og ble møtt av vår gode venn, Ridma.

Vi brukte en dag til å slappe av i Pamunugama og oppdatere hverandre.

Fried rice på Nicos. Einar, Ridma og Dilanka.

Utsikt over lagunen

Utpå ettermiddagen dro vi en tur til Negombo beach. Det er monsuntid på vestkysten og det merket vi godt på det urolige havet. Tross skilt der det stod at svømming er farlig, var det mange lankesere som koste seg i bølgene. Mange av dem kan ikke svømme. Vi hadde ikke lest skiltet, så vi skiftet og kastet oss ut i bølgene. Det er ubeskrivelig deilig og avkjølende etter en lang dag med hete, fuktighet og svette.

Sammen med Ridma, forloveden Shalika og Philip reiste vi på dagstur til sørkysten og byen Galle. Einar hadde ikke vært der før, så det var kjekt for ham å se byen med det godt bevarte fortet fra Nederlandsk tid.

Litt nord for Galle, i Hikkaduwa, besøkte vi et skilpaddeklekkeri. Det er et utbredt problem her at skilpaddeegg blir gravd opp og spist, derfor finnes det en del klekkerier som ser til at flere skilpadder overlever. Etter at skilpaddene er klekket blir de sluppet rett ut i sjøen. På kveldstid, så ikke kråkene kommer og tar de. På klekkeriet fikk vi møte en stor skilpadde som vi fikk holde. I tillegg fikk vi møte noen fire dager gamle skilpadder som vi også fikk holde. Det var utrolig spennende. De var så små og søte og følelsen av å ha de små loffebeina kravlende i håndflaten var helt fantastisk. Den sprellet godt, men da jeg strøk den under haken ble den helt rolig.

Dowa Temple

I Ella ble vi kjent med et nygift par fra Sri Lanka som også var på ferie i Ella.Chamika og Kumudu. Sammen med de dro vi til et tempel i nærheten. Dowa tempel. Det var et flott buddhistisk tempel med en buddastatue hogd ut fra fjellveggen utenfor selve tempelet. Inni tempelet skilte det seg fra andre tempel vi har sett ved at veggmaleriene var helt forskjellig fra det vi har sett tidligere. Veggene var fylt med fortellende bilder fra Buddhas liv.

Kumudu, Chamika og Einar

På vei tilbake til bilen gikk vi barbeinte oppover steintrappene. Det var mørkt og vanskelig å se alle detaljer. Plutselig så jeg noe som rørte seg akkurat der foten min skulle til å tråkke ned. I ren refleks satte jeg den like ved siden av og stoppet for å se hva det var jeg nesten tråkket på. Først trodde jeg det var en liten makk.

Etter nærmere fokusering, så jeg at det var en liten slange. De andre kom til og Chamika kunne meddele at dette var en veldig giftig slange!

Vi gikk litt nervøse videre i mørket, og plutselig dro Kumudu chamika og Einar bakover og reddet Chamika fra å tråkke på en ny slange. Og dennne slangen var svær! Lang og svart og kanskje mammaen til den andre? Adrenalinet pumpet og vi var svært glade da vi endelig satt i bilen på vei tilbake til gjestehuset.

Te fra egen hage

I Ella hos vertinnen vår, Rani, fikk vi servert te fra hennes egen hage til frokost. Det er nok den mest kortreiste teen vi noen gang har og kommer til å drikke.

Hagen. Bak klesvasken kan du se noen av tebuskene. De så noe pjuskete ut, men teen var god.

Ella Rock

Fjellandsbyen Ella, er et lite behagelig sted, med en temperatur som kroppen min liker litt bedre enn heten i lavlandet. Vi bodde på et lite gjestehus med en vennlig og løsningsorientert vertinne.

Ella Rock. Vårt mål.

Vi hadde reist til Ella for å gå på fjelltur, så det gjorde vi. For å komme til stien, måtte vi gå ca 3 km på jernbanen først. Det er eksotisk for oss nordmenn å bruke jernbanen som landevei, og togene her bråke noe inn i granskauen, så vi får god varsling en god stund før det kommer. Selve stien opp til fjellet var ikke den enkleste å finne, så vi gikk litt feil. Det var skjebnesvangert. Vi ble nemlig drassende på en guide heleveien opp og ned. Noe vi egentlig ikke trengte. Hadde hun pekt oss i riktig retning fra starten av, så hadde det vært enklere å finne stien aleine...

Utsikten på toppen var fantastisk, til tross for en del dis. Om det hadde vært helt klart skulle vi kunne sett helt til kysten og fyrtårnet som står i den sørligste byen.

1 million flaggermus!

Peradenya botaniske hage like utenfor Kandy var målet i dag. Vi var klar over at vi hadde vært der før, sammen med Kasper og Johannes i 2007, men vi valgte å ta turen likevel. (Da vi kom dit, kom jeg på at jeg faktisk har vært der sammen med Rannveig også). Hagen kan gjerne sees flere ganger, og som vi oppdaget, så er den perfekt for forelska par. Det satt et par bak hvert tredje tre.Vi ble overrasket av en kraftig og litt lang regnskur, og vi søkte ly i en paviljong, der det allerede satt tre forelska par og koste seg. Da vi satt der tuslet det en skorpion forbi.

Høyt oppe i de store trærne var det masse fugler som lagde skrikende lyder. Vi trodde det var fugler, til jeg så nøyere etter. Det viste seg å være flaggermus. Da en mann så at jeg var interessert i flaggermusene, knakk han av en grein og begynte å slå i bakken under treet. Det resulterte i at han vekket hele parken med flaggermus og de skreik som aldri før. Og noen av de tok seg en flygetur. Mannen med greinen var fornøyd med arbeidet sitt og krevde sitt. 20 rupees var lønn for strevet. Flaggermus sovner ikke like fort som de våkner og de svevde over oss i lang tid. Jeg ble litt bekymret for flaggermusbæsj, men vi fikk ingen uhyggelige overraskelser fra oven.

Vi vandret videre, og kom over en snodig palme. Den var gigantisk og hadde store vifteblader som fascinerte oss.

Såre føtter og hovedveisafari

Fra Sigiriya dro vi videre en 90 minutters kjøretur på humpete vei til Polonnaruwa. Det er en av Sri Lankas Ancient cities. Altså: ruiner. Vi hadde tenkt å spise lunsj før vi skulle til ruinene, men før vi rakk å gi beskjed til sjåføren vår om det, så var vi fremme og billettene måtte fremvises. 1000 år gamle ruiner bør ikke sees på tom mage i solsteiken... Det var flott der, men dessverre (for oss bleike nordmenn), så var mange av ruinene hellige. Det betyr nemlig at hatter må av, så solen kan svi ekstra godt, og ikkje nok med det: skoene må også av. Dette er i grunnen en ganske fin gest på hellig grunn, men når bakken er varm som en kokeplate på 6, så er det ikke like godt for beina...Midt på dagen er det også få skyggeflekker å hoppe mellom, så noen av ruinene ble iakttatt i ganske høyt og trippende tempo, mens andre gikk vi rett og slett utenom. Solvarm svart asfalt i Norge er ingenting i forhold!

På vei tilbake til Dambulla, der vi bodde, fikk vi se en elefant! En vill en. Her på Sri Lanka er de ikke så glade i de ensomme elefantene som vandrer aleine. De kaller dem for tanialiya, som betyr gal/uberegnelig elefant. Elefanter i flokk er bedre. Så vi håpte på å få se det også. Og jammen traff vi på en flokk langs veien etter ca 10 minutter. Vi stoppet og stod en stund og var sammen med elefantflokken (litt på avstand selvfølgelig, men vi var der sammen). Elefantene i jungelen og vi på asfalten.

En flokk med aliya, den greie typen. I denne flokken talte vi 7 individ.

Vi ser stadig apekatter og på turen til Polonnaruwa så vi ekstra mange. Mellom ruinene i skyggene under trærne og i trærne.

Sigiriya-Løvesteinen

Lørdag leide vi oss sjåfør, vi kostet på oss litt luksus (før vi fikk oversikt over forbruket så langt...), og det var i grunnen veldig praktisk , for da kunne vi se to severdigheter på én dag. Sjåføren vår var trivelig og kjørte godt, uten stygge forbikjøringer, og det er betryggende for norske trafikanter.

Første stopp var Sigiriya. Et fjell som ser ut som en stein. Riktignok en gigantisk stein. Ved foten av oppstigningen til selve platået/toppen, er det rester etter en stor løve. Nå er det bare fremlabbene igjen, og størrelsen på de sier noe om hvor storslått hele løven må ha vært. Før man klatrer opp på fjellet, kan man spasere rolig gjennom et flott hageanlegg, eller det som har vært et flott hageanlegg for mange, mange år siden. En rolig spasertur, får man forresten bare om man klart og tydelig gir beskjed til freidige omvisere om at man ikke er interessert i guiding. (we're not interested! sant Rannveig?) Det gjelder å være tydelig i ord og kroppsspråk. Noe vi ikke var så gode til da suvenirselgerne dukket opp. Vi endte opp med fire flotte treutskjærte bokser, til en pris som Einar mente var et kupp, men som eg tror vi kunne kommet billigere fra. Likevel: Vi er fornøyde.

På vei mot toppen er det en grotte med flotte hulemalerier. Motivene er toppløse kvinneskikkelser. Legenden sier at på toppen av Sigiriya var det et slott til en av Sri Lankas mange konger. Om det var tilfelle, så sies det at disse kvinnene er hans tjenere og det er denne historien de lokale guidene serverer. Vi overhørte en prat mellom en guide og en kvinnelig turist i 40-50-årene. Hun ble veldig opptatt av hvor opptatt kongen må ha vært av bryster og la ut om dette i det vide og det breie. og guiden fulgte på, og de endte opp med å diskutere hvor det var finest at brystvorten satt på kvinners bryster generelt, og guiden mente da at den godt kunne sitte litt lavere enn den gjorde på kvinnene på hulens vegger.

Den andre teorien om Sigiriya, som vi har fra Lonley planet, og som er basert på arkeologiske utgravninger, er at det var et munkekloster og meditasjonssted. Vannreservoarene på toppen av steinen var nettopp det: vannreservoar, og ikke badebasseng, som kongemyten vil ha det til. Hulemaleriene skal i følge denne teorien være avbildninger av en kvinnelig gud.

Eg kan forsåvidt forstå hvorfor kongemyten lever videre, for den er jo i grunnen litt mer spennende og spektakulær.

Uansett er det et flott sted som er verdt å besøke, enten det en gang var et slott eller et kloster.

Ariel var også med til Sigiriya

Et av bassengene på toppen.

Det er en varm tur, og mye vann kreves for å takle dagen.