Vi er allerede godt i ut i februar og kanskje det er på tide å stoppe opp og spørre seg selv om hvordan det har gått med alle de gode intensjonene for det nye året.
Jeg er så langt temmelig fornøyd med å henge med Adriene noen ganger i uken og yogamatten er så langt den mest brukte julegaven vi fikk her i huset. Nei, det stemmer ikke helt. Jeg bruker nok tøflene mer.
Om ikke det var nok å prøve en ny aktivitet her i huset på nyåret, så har jeg i år startet på noe jeg ikke ville trodd jeg skulle få med meg mannen på. Jo, vi har da pratet om det før, men det har vært lite entusiasme å hente. Verken fra meg eller ham. Likevel har det seg sånn at vi nå stiller i et lokale en gang i uken og prøver å koordinere armer og bein til noe som kan kalles pardans. Så langt tar jeg meg i å smile gjennom det meste av samlingene vi har vært på så langt. Om det er av begeistring eller fordi jeg er flau over mine mange feiltrinn, er så langt litt uvisst.
Nå må du ikke tro at vi startet på dansekurs helt umotivert. Nei, vi har da et mål for det hele. Det må man jo ha. Det går vel ikke an å danse bare for å danse, vel? Vårt mål er et bryllup vi skal i. Et bryllup vi vil være med på moroa i. Og moroa i dette bryllupet blir dansing. Ja, pluss alt det andre med at de to sier ja til hverandre osv. Vi innså at vi ikke ville sitte som tafatt veggpryd og se på alle de flinke danserne. Nei, nå er det vår tur og snart er vi kanskje flinke dansere vi også. Det skal ikke stå på viljen i alle fall.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar