Luciadagen

Morgenstunden på kjøkkenet med mine kollektivvenner har blitt viet til mimring rundt Luciadagen. Om hvem av oss som har hatt æren av å gå fremst i luciatoget som sankta Lucia, og om Hilde som aldri ble trekt ut til å være Lucia av den enkle grunn at hun har brunt hår. Da jeg var mindre gikk jeg luciatog på sjukeheimen sammen med speideren. Det var alltid like spennende å stå hviskende ute i trappegangen og vente på klarsignal fra en av pleierne som dempet lyset før vi gikk inn. Så stemte vi i: Svart senker natten seg, i stall og stue. På andre vers lurte det seg ofte inn noen linjer fra første vers, men det gjorde ingenting, vi sang videre.

I dag blir det nok ikke noe luciatog eller lussekatter på meg. Jeg skal sitte pliktoppfyllende ved skrivepulten og lære meg mer og mer nyttige ting fra pensum.

Dagens luke:

Luciasangen, ikke slik vi sang den i luciatogene, men slik den står i Syng Livet:

Svart senker natten seg i stall og stuer.

Solen har gått sin vei, skyggene truer.

Inn i vårt mørke hus stiger med tente lys

Santa Lucia, Santa Lucia.

Ondskap og mørkets makt, frykten oss binder.

Hvitkledd hun holder vakt, lyset oss finner.

Budskap hun har tatt med, budskap om julefred.

Santa Lucia, Santa Lucia.

Midt i den mørke natt lysene brenner.

Hun holder lyset frem, håpet det tenner.

I Jesu sterke ord fant hun en flamme stor.

Santa Lucia, santa Lucia.