Home stays

Siste halve døgnet har eg hatt gleden av å tilbringe sammen med Emily og hennes familie.
Emily var i Norge i fjor på GoCY-internprogrammet til KFUK-KFUM-Global. Det var kjempekjekt å se kordan ho har det heime og hilse på familien. Resten av gruppen, bortsett fra Carina fra Danmark, som var sammen med meg hos Emily, dro tilbake fra Ramallah til Beit Sahour. Vi ble igjen i Ramallah, og gikk tur rundt i byen og var innom både en iskrembar, og en kjempetrivelig kafe. Heime hos Emily fikk vi møte heile familien og tanter og onkler og fettre og kusiner. Vi ble servert middag litt i seineste laget for meg, 23.30, men maten var kjempegod!
I nattens mulm og mørke dro vi opp på taket og såg film. Eg var stuptrøtt, så då eg hadde sovnet i sofaen 4 ganger, var det bare å innse at kanskje sengen var et bedre sted å oppholde seg.

Før vi dro til Jeriko, kor vi er no, tok eg og Karina et morgenbad i bassenget til familien. Det var nydelig! På vegen hit satt vi på med en veldig hyggelig taxisjåfør, som stoppet på et sted der man er parallelt med havnivået. Sjølv om taxien var av den Sør-Afrikanske typen, der de funker litt som busser, ventet resten av gjengen tålmodig, mens taxisjaafoeren insisterte på at vi skulle ri på kamelen som var der. Han var også ivrig på at vi skulle få nok bilder, så det var reine photoshooten.

No er vi på YWCA i Jeriko, og skal straks lage mat sammen med noen av kvinnene her.
Etter det bærer det rett til Dødehavet!

Tempelhøyden

I dag har eg vært i Jerusalem igjen. Denne gangen ble mer spesiell. Vi kom opp på Haram al'sharif- Tempelhøyden. Klippemoskeen skinte mot oss i solen. Vi fikk utdelt skjørt, og dekket hodene våre til med sjal, og tok av oss skoene. Så fikk vi komme inn i både klippemoskeen og Al Aqsa. Det var utrolig vakkert inne i begge moskeene, og utrolig spesielt å få komme inn der. Det gis nemlig ikkje mulighet for det til vanlige tursiter lenger.

Etter en intens time med shopping, som eg brukte på å sitte å drikke te med en butikkeier ved navn Josef, møtte vi ICAHD - Israeli Committee Against House Demolition. Sarah fortalte oss om kordan Israel aldri gir byggingstillatelse til Palestinere i Øst-Jerusalem. Kun fordi de vil presse Palestinerne til å flytte. Siden de ikkje kan flytte andre steder enn til Vest-Bredden, og mister da sitt Blå id-kort, som gir dem mange fordeler, bygger de likevel. Siden de da bygger ulovlig, får de husrivningsordre på huset. Det kan ta fra 1 dag til mange mange år etter huset er ferdig. Så de veit aldri når, og om, militæret vil komme å ødelegge hjemmet deres. Så kommer de plutselig en dag, og huseierne mister alt.

Aida flyktningeleir

Dagene her i Palestina går fort, men samtidig virker kvar dag som om de varer i tre dager. Det er intenst, med mye program, og det er vanskelig å fordøye alt vi ser og opplever.

I dag har vi blant annet vært i Aida flyktningeleir. Ordet flyktningeleir får en litt annen betydning etter å ha sett kordan leirene ser ut her i Palestina. Det er ikkje telt, som skal stå midlertidig til menneskene kan flytte heim igjen. Teltene har vært der, og de stod i mange år, men selv om de er tatt ned, er menneskene der fremdeles som flyktninger. Men no ligger husene tett i tett, og de vokser i høyden. Tett inntil leiren ruver muren. Den stenger palestinske eiere borte fra jorda si. Oliventrærne står der uten noen til å plukke seg. Muren snirkler seg inn mellom hus så tett inntil som mulig, så Israel får kontroll over mest mulig land.
I morgen skal vi til en bosetting.

Jerusalem

Vi er fremme. Journey for justice-bloggen er oppdatert fra Israel for første gang, og det er min blogg også no.

Vi kom fram kl 5 i natt og hadde ingen problemer med å komme gjennom passkontrollen og inn i Israel. Vi hadde blitt forespeilet at kontrollørene ville spørre og grave masse, så då eg sto framfor en grav alvorlig kvinnelig kontrollør, og ho gransket passet mitt nøye, steig pulsen litt, ja. Men alt gikk knirkefritt og vi har hatt vår første dag i Jerusalem.

Vi har brukt dagen på å utforske gamlebyen. Vært i gravkirken og ved klagemuren.

Ved klagemuren var det en gruppe "hjemvendte" jøder fra Sør-Afrika som hadde en slags markering av å ha flyttet hit. En av de talte til resten, og det var spennende å høre på hennes begrunnelse for å komme til Israel, og kordan ho følte det var her ho hørte heime. Samtidig er det vanskelig for meg å forstå kordan alle jøder og folk med jødisk avstamning, kan komme hit uten egentlig noen som helst tilknytning til landet, mens palestinerne som har bodd her i flere generasjoner, ikkje har rett til å vende tilbake.

Avgårde med meg

Ja, no har eg prata om dette lenge nok, og det er på tide å sette seg på flyet.

Bare et par ting som gjenstår før eg er klar for avreise. Lurt å spise frokost for eksempel, smøre en matpakke eller to, lukke kofferten med alt eg trenger i, og si ha det bra til familien her heime. Eg er utrolig spent, det skal eg innrømme. Eg er også redd for at alle de sterke inntrykkene eg kommer til å møte, som viser palestinernes kvardag, vil gjøre at er lar frustrasjon og sinne rettes mot den sivile israeler. Men eg trur ikkje det. I alle fall er denne plakaten, som pappa tok bildet av i en kirke i Jerusalem, fin å tenke tilbake på.

Foto: Ivar August Bye

Ariel til Midtøsten

Mange av dere kjenner Ariel. For deg som ikkje gjør det, så kan eg fortelle at Ariel er min lille engel som eg fikk av mamma til jul i fjor så eg skulle få litt julestemning i et varmt land i sør. Mamma hadde nok ikkje sett for seg hvilke eventyr som ventet Ariel, og det hadde nok ikkje Ariel heller, då ho sa seg villig til å være julegave til meg. Ariel har til no vært med meg på fleire reiser, og er no klar for Midtøsten. Det er ikkje bare eg som har reisefeber, men Ariel kjenner det nok litt også i den eine vingen. Ho sliter dessverre litt med fantomsmerter i vingen som mangler, og eg burde vel limt den på igjen. Det er dessverre slik at vingeopreasjoner av denne dimensjonen ikkje bare er å ta når som helst, så det får vente til august. Stakkars Ariel, det er ikkje bare bare med lang helsekø. Uansett er vi spente på å se Jerusalem, Vestbredden, Dødehavet og de andre stedene vi skal. 

For deg som ikkje kjenner Ariel så godt, så kan du bli bedre kjent med henne i bildeseriene mine: South-Africa og Lofoten på heimesida mi.

Oppdatert heimeside

Det er lenge siden eg kom heim frå telttur i Lofoten. No har eg endelig summa meg til å legge ut ein biletserie frå turen på heimesida mi.(Trykk først på Blogg, så finner du veien derifra). Ta ein titt om du er interessert. Kommenter gjerne her etter titten. 

Bursdagsbarn

Gratulerer med 23 års dagen, Monica!

Håper du har hatt en super dag! Du er fantastisk!

Underfundig

Du lurer kanskje på korfor i all verden eg legger ut bilder av maisbokser her på bloggen? 

Det er bare fordi eg liker mais.

Nei, grunnen er at eg ikkje har noe bedre å skrive om akkurat no, men eg hadde lyst å legge ut et innlegg. Derfor kan eg dele noe med deg, som eg la merke til her forrige dagen. Nemlig Rema 1000 sine maispriser. En skulle tro at det var billigst å kjøpe trepakninger i stedet for enkle bokser, men nei, da. kg prisen for maisen i enkeltboksene er på kr 11,76 og i trepakningene ligger den på kr 26,67. Om du no har vært ekstra observant har du kanskje også lagt merke til at det faktisk er billigere å kjøpe 3 stk enkle bokser (kr 12) enn trepakningen (kr 14,40).  Og om ikkje det var nok, så er jo attpåtil de enkle boksene større enn de i trepakningen! 

Eg lot meg ikkje lure denne gangen...Eg kjøpte en enkel boks. 

Bloggtørke

Som faste lesere kanskje har merket og frustrert seg litt over, eg veit ikkje eg,  har det vært bloggtørke her en stund. Det har rett og slett skjedd så mye, og i tilleg har eg vært datalei.

Men no har eg ikkje lenger besøk av Einar, og det nærmer seg Palestinatur. Då er eg nødt til å skrive blogg, så no må eg varme opp igjen til innleggene skal bli seriøse og fulle av inntrykk eg vil formidle her og på Journey for justice - bloggen.

Eg har hatt en flott sommer til no. Sjølv om eg jobber nesten kvar dag for tida, så har eg hatt god tid til å nyte sommeren også. Eg har som sagt hatt besøk av Einar og det har vært stas. Lena tok seg en tur til Os og Karoline var innom Bergen en tur. Det har blitt flere båtturer på meg, og temperaturen i Bjørnefjorden er deilig. Einar og Heidrun har slått meg i Alhambra, men eg trur eg har potensiale til å bli rå i morellsteinspytting...

Journey for justice

Om 5 dager reiser eg til Midtøsten, nærmere bestemt Palestina!
Det er opprettet en blogg vi skal oppdatere på turen, så det er bare å følge med.
(Danskene som skal være med har også blogg.)

CØLIAKI ER IKKE EN SPISEFORSTYRRELSE

Eg kjøpte et produkt i dag som inneholdt dekstrose (av hvete), og var litt usikker på om eg kunne spise det, så for sikkerhets skyld gikk eg inn på Norsk Cøliakiforening sine nettsider for å sjekke. (De har nemlig en super oversikt over hvilke varer som er glutenfrie og ikkje). Det viste seg heldigvis at eg kunne spise det eg hadde kjøpt. Er litt nedtur å glemme å sjekke i butikken, og så komme heim og se at eg må finne noen annen mat...
Uansett: Eg kom over et lite innlegg på www.ncf.no av daglig leder for organisasjonen, Dag Arne Syverinsen, som vekket min oppmerksomhet. Noen tror visst at glutenfri diett er noe vi cøliakere velger, (og kunne valgt bort om vi ville)... De kunne ikkje tatt mer feil. Eg skulle gjerne slukt hveteboller, Rett i koppen - supper, kvikk lunsj, billig fast food, spennende eksotisk mat uten ingrediensliste osv, men det kan eg rett og slett ikkje viss eg vil være frisk som en fisk og uten symptomer.

Takk til dere som tørker benken fri for smuler og skyller kjøkkenredskapene i kaldt vann en ekstra gang for sikkerhets skyld, så eg kan føle meg trygg når eg spiser.

Irritasjonsmoment

Eg leste Mari sin blogg i dag, og det minnet meg på en busstur eg hadde her forrige dagen. Det var søndagskveld. Bussene til Os gikk én gang i timen, kvart over hel. Eg hadde ventet 45 min, og var glad då klokken endelig var kvart over og bussen var klar til å kjøre fra Vestre strømkai terminal. Då kom det plutselig en ung mann løpende. Bussen begynte å gli, og hadde glidd to meter framover langs fortauskanten då mannen dunket på døren til sjåføren. Sjåføren ristet på hodet og kjørte de siste 10 metrene langs fortauskanten før han svingte ut til utkjørselen til E39. Eg blei så provosert. Det hadde vært sååå enkelt for sjåføren å stoppe. Og det ville tatt mindre enn et halvt minutt. I stedet måtte den stakkars unge mannen sitte ute i sommerkulden (som kan være ganske kald mitt på natten) og vente i én hel time på neste buss kl 00.15.

Dette øyeblikket, og timen etterpå, som eg var ganske frustrert på den unge mannens vegne, lengtet eg tilbake til Nord-Norge og serviceinstillingen til sjåførene der. Der er det bare å stoppe bussen langs vegen, du trenger ikkje stå på et busstopp engang. I tillegg venter de på damer som må til en minibank å ta ut kontanter til bussbilletten. Lenge leve sjåførene i Veolia!