Collagekrise

Eg hadde en klar forestilling om kordan bildet mitt skulle se ut i forkant. Med inspirasjon fra min bestefars fascinasjon for seilskuter i stormende hav, ble oppgaven natur en grei anledning til å prøve meg på noe lignende. Vi skulle riktignok ikkje male med oljemaling på lerret, men rive, klippe og lime papir på en papplate. Collage. Eg gikk i gang med liv og lyst, men plutselig sa det stopp. Då så det sånn ut:

Eg visste jo ka eg holdt på med, men ble motløs av å kikke rundt meg i klasserommet og se det ene flotte bildet etter det andre ta form. Eg hadde gått for en røff løsning uten mye opptegning på forhånd, mens de fleste satt og pirket med små papirbiter i fine opptegnede mønstre. Eg måtte rett og slett bare forlate skolen og ta en real pause.

I dag kom eg tilbake med ny giv. Eg hadde oppfriska min indre forestilling av kordan bildet skulle se ut til slutt og fortsatte uten å bry meg for mye om at det midt i arbeidet i grunnen så helt forferdelig ut.

Og til slutt ble det jammen meg ganske likt som slik eg hadde sett det for meg. Fornøyd.